Jeg gikk nærmere og nærmere med langsomme skritt. Jeg satt meg ned på knærne rett ved siden av en skikkelse. Jeg snudde meg rundt. Der satt en person. En person med hodet i fanget. Personen så ikke ut til å ha det bra. Når jeg bøyde meg litt nærmere kom det plutselig opp for meg at jeg har sett denne personen før. Det var noe kjent med han. Plutselig tok han hodet opp fra fanget sitt. Det våte kinnet hans og de våte øynene gjorde det ikke noe bedere. Plutselig når jeg så litt nærmere på han gjennom sollyset, kunne jeg kjenne han igjen. Det var den nye gutten som startet i klassen vår for tre dager siden. Han har oppført seg så rart siden han kom hit, ikke helt normalt. Han ser stadig redd og blek ut.

Han så rett inn i øynene mine. Øynene hans var fylt med frykt og redsel. ”Hva er det som skjer?” ”Skjer?” sa jeg forvirret tilbake. ”Er det noe som har skjedd?” spurte jeg. ”Lyden,” hvisket han. ”Hvem lyd, jeg hører ikke noen spesiell lyd”. ”Jo, den,” sa han og la trykk på ”den” når det ringte. ”Ååå, det er bare noe som skal sprenges”. ”Sprenges???” sa han og så forskrekket ut. ”Slapp av, det er ikke noe farlig,” sa jeg med en rolig stemme. Ansiktet hans ble helt lettet av frykt.

Etter noen sekunder med stillhet spurte jeg han om hvorfor han var redd for enn sånn lyd, som jeg såvidt kunne høre. Han svarte: ”Jeg redd bombe,” sa han med den utenlandske aksanten. ”Det er ikke noe bombe i Norge,” sa jeg i håp om at han forsto hva jeg sa. ”Jeg Afghanistan lever og masse bomber rundt meg, jeg redd. En mann skyte på meg, men heldighvis ikke traff”. Så skummelt tenkte jeg inni meg uten å få noen ord ut. ”Jeg redd all lyd,” sa han mens tårene rant nedover. ”Jeg er veldig lei for det”. ”Hva heter du?” spurte jeg. ”Ahmed,” sa han med trykk på h-en. ”Jeg heter Sofie,” sa jeg å smilte. Han smilte tilbake. Så gikk jeg til de andre ute i skolegården.

”Har dere hørt om han nye gutten som begynte her, han er skikkelig rar,” sa en kjent stemme. ”Helt enig, også går han rundt å gjemmer seg hele tiden akkurat som om noen skal ta han”. Det var Emilie. Jeg hater henne, hun prøver alltid å være så kul og baksnakker absolutt alle. I begynnelsen ble jeg alltid så sinna at jeg gikk bort å slo til henne når hun baksnakket vennene mine, men nå gidder jeg ikke å bry meg mer. Jeg bare overser henne.

Innen jeg hadde kommet inn klasserommet hadde jeg hørt flere snakke om han. Flere ganger i løpet av timen vurderte jeg å si ifra til læreren hva som egentlig feilte han. De hadde sagt at de ikke visste hva det var med han, men at han kanskje følte seg litt utrygg så lenge han har kommet til Norge helt fra krigen i Afghanistan.

Når timen var slutt og alle løp hjemmover, hadde jeg fortsatt ikke fortalt noen om det. Jeg gikk hjemover, da jeg plutselig hørte en hel jentegjeng og noen gutter lengere bak snakke om Ahmed. Denne gangen ble jeg skikkelig sur. Jeg følte ett sinne gjennom hele kroppen min. Jeg snudde meg og skrek ut så alle kunne høre det: ”Han er ikke en rar person, han har bare noen psykiske problemer på grunn av krigen i Afghanistan”. Det ble helt stille. Plutselig så jeg flere bak meg enn det jeg trodde. Alle stirret på meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Plutselig kom Emilie litt fram og spurte. ”Hvordan vet du det? Er du vennen hans eller no,” sa hun med en kvalm stemme, mens resten fniste. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Plutselig så jeg en skikkelse lenger borte. Det var Ahmed. Shit, han har hørt alt. Nå kommer han bare til å bli mer lei seg så lenge jeg sa det til de andre. Jeg hadde ikke noe annet valg. Jeg måtte forsvare han. Jeg snudde meg fort mot Emilie og sa: ”Ja, han er vennen min”. Alle så rart på meg. Jeg så på Ahmed mens han smilte til meg. Jeg smilte tilbake og tenkte at nå har jeg fått en ny venn...