Nazi-Tyskland hadde erobret de fleste landene i Europa med en kraft og et tempo som gjorde Tyskland til et mektig imperium og en økonomisk stormakt. Dette ville Storbritannia og USA gjøre slutt på. D-dagen var en unik historisk begivenhet som var i ferd med å finne sted i den smale havstrekningen mellom England og Frankrike.

 

Hitler visste at Storbritannia var isolert fra resten av Europa og var for svakt til å kunne gå til invasjon på fastlandet. Han var ikke altfor bekymret. Hitler besluttet å utsette erobringen av Storbritannia til et senere tidspunkt, mens han tok seg av en viktigere fiende i mellomtiden. Hitler tenkte at han kunne erobre Sovjetunionen først sånn at nazismen ville stå fram som en verdensmakt og dermed tvinge britene til underkastelse.

 

Allerede noen uker etter angrepet på Pearl Harbour hadde den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt, møtt britenes statsminister Winston Churchill og blitt enige om innsats i kampen mot Tyskland og Japan. Gjennom hele 1943 diskuterte de allierte styrkene om hvordan de skulle gå fram. Churchill mente at de skulle angripe Europa fra sør gjennom Italia. Men det stod klart for amerikanerne at den beste planen, militært sett var en invasjon i Nord-Frankrike over den Engelske Kanal. Ikke før i ble det enighet om en landgang på strendene i Normandie i 1944. Enigheten mellom briter og amerikanerne var begynnelsen på et nytt og tettere samarbeid.

 

Invasjonen i Nord-Frankrike skulle ha utgangspunkt i havner i Sør-England. For at dette skulle være mulig, måtte alle de amerikanske soldatene som skulle delta, samles i Sør-England før D-dagen. Over to millioner kanadiere og amerikanere ble flyttet over til Storbritannia på seks måneder. Dette fikk en stor betydning for dagliglivet til britene på grunn av et møte mellom to kulturer. Selv om de amerikanske soldatene var mye rikere og tjente fem ganger så mye som sine britiske kollegaer, kom de godt overens.

 

D-dagen skulle bli det største og mest kompliserte amfibieangrep i verdenshistorien. Mer enn 350 000 kvinner og menn var med på selve planleggingen. Operasjonene på land fikk kodenavnet “Overlord”, mens sjøoperasjonene fikk kodenavnet “Neptun”.

 

Skulle disse operasjonene lykkes var det veldig viktig at tyskerne ikke fikk noe om når og hvor invasjonen skulle finne sted. Fordi over to millioner menn og tusenvis av skip var med på forberedelsene var det sannsynelig at planene ville bli avslørt.

 

Men selv om tyskerne visste at det ville komme en invasjon i Frankrike i løpet av 1944 fant de aldri ut dato og sted for D-dagen. For å narre og lure fienden, iverksatte de allierte en avledningsmanøver som fikk den tyske overkommandoen til å tro at landgangen var i Calais i stedet for Normandie.

 

Dagene før D-dagen ventet alle i spenning. Eisenhower, den amerikanske generalen og Montgomery, den britiske generalen holdt et møte med de øverste offiserene der de endelige planene for operasjonen ble lagt fram. Amerikanske styrker skulle gå i land på de to vestlige strendene i Normandie, som fikk kodenavnene Utah og Omaha, mens britiske og kanadiske stryker skulle landsettes på de tre østlige strendene, kalt Gold, Sword og Juno.

 

Tolv tusen fly skulle støtte operasjonen og fallskjermjegere skulle lande natten før å ødelegge alle kommunikasjons poster.

 

Spenningen økte hos de allierte soldatene. Alle var bekymret over at tyskerne ville få tak i hemmelig informasjon om angrepet. Noen uker før D-dagen ble all post fra de amerikanske soldatene blokkert og alle telefonlinjer ble avstengt. Soldatene ble overflyttet til havnene der de skulle gå om bord i sine skip. Når de først var kommet til en havn fikk de ikke forlate den.

 

Når datoen for D-dagen ble satt, skjedde det som alle fryktet mest. Været ble dårligere og metrologene sa at det ville bli lavt skydekke over kanalen og det ble for dårlig sikt for flyene og skipene. Et nytt møte ble hold kl. 09.15 den 5. Juni, hvor det ble planlagd at D-dagen skulle bli den 6. Juni 1944.

 

D-dagen begynte midnatt 02.00 da fallskjermsoldater kastet seg ut i nattemørket for å besette broer og beskytte flankene til hovedstyrkene.

 

Den neste timen begynte to tusen allierte fly med et to timers bombeangrep mot tyske installasjoner og brakker nær landgangsområdet. Hundrevis av tonn med eksplosiver ble sluppet. Nå merket også tyskerne også at det var aktivitet i kanalen på grunn av radar. Kl. 05.00 dukket de første krigskipene opp utenfor den franske kysten, og kanonene begynte å skyte på forsvarsverkene langs kysten. Den franske motstandsbevegelsen, som hadde tatt kontakt med Storbritannia, utførte sabotasje ved å kappe telefon- og telegraflinjer.

 

Kl. 06.00 var kanalen helt fullt av skip og tyskerne trodde ikke det de så. Dette hadde de ikke forventet. En armada med 6000 fartøyer ventet på å gå i land.

 

Etter en halv time gikk de første amerikanske troppene i land på Ohama og Utah. På Ohama skjedde det nesten en katastrofe. De tyske bunkerne ovenfor stranda var ikke blitt truffet av alliert bombing, og maskingeværstillingene kunne bare hamre løs mot stranda.

 

To tredjedeler av de amerikanske styrkene skulle landsettes her. Av de 34 000 soldatene som skulle gå i land på Ohama, ble over 2500 skadet eller drept. Mange fartøyer kom ikke en gang i land, fordi skipene ikke fikk lastet av.

 

Utah, den vestligste delen av stranda, skulle også besettes av amerikanske styrker. Her ble landsettingen bemerkelsesverdig vellykket og de møtte ikke særlig kraftig motstand. Av de 23 000 soldatene som gikk i land her, var det bare 197 drepte eller sårede.

 

De første britiske troppene gikk i land på Sword og Gold omtrent kl. 07.00. De tyske bunkerne på Gold var ikke blitt særlig skadet av bombing og de britiske styrkene møtte hard motstand. Tanksene var sent ute og mange ble drept i løpet av de første minuttene. På Sword gikk det litt bedre. I løpet av de første 90 minuttene etter landgangen, hadde noen britiske tropper klart å komme seg nesten to kilometer inn i Frankrike. Britene brukte flere spesielt tilpassede tanks enn amerikanerne, og disse var svært effektive til å rydde stranda for miner. En type hadde to armer festet foran med en slags rullende tønne i mellom. Når den tønnen roterte, slengte den rundt kjettinger som utløste minene.

 

De kanadiske troppe gikk i land på Juno, noen kilometer vest for Sword. De kom i land 07.45 og var 15 minutter forsinket, noe som betydde at tidevannet hadde nådd lenger inn på stranden. Tyskerne hadde plantet to meter lange stålstenger i sjøen fra høyvannsmerket. Disse stengene var minelagd, og dermed dobbelt så farlige. Mange skip og fartøyer ble ødelagt av minene. Minene var et stort problem for de allierte.

 

I alt var det 156 000 soldater som gikk i land på strendene i Normandie på D-dagen. Inntill denne dagen hadde de fleste ikke opplevd krig eller aldri sett ett dødt menneske.

 

På strendene var situasjonen svært varierende.

 

Ved Utah hadde det gått bra og amerikanerne hadde rykket flere kilometer inn i landet. Mens på Ohama var det bare så vidt de allierte klarte å klore seg fast i stranda og hele dagen hadde vært en sammenhengende krise. Ved Gold hadde britene kjempet seg inn i landet og besatt et stort område. Ved Sword og Juno hadde styrkene fått godt fotfeste innenfor strendene. Det faktum at de allierte ikke ble holdt til fange innenfor strendene, betydde at 6. juni var en suksess.

 

Den tyske forsvarsledelsen kunne ikke være sikker på at det som skjedde i Normandie var hovedangrepet eller om det ville komme et senere angrep i Calais. Likevel sendte den tyske generalen, Erwin Rommel, styrker til byen Caen. De tyske styrkene klarte å stanse britene som var på vei fra Sword til Caen.

 

Den 7. Juni erobret de allierte byen Bayeux, og amerikanske tropper fra Ohama møtte britiske tropper som hadde avansert fra Sword. Det var vanskelig for de allierte å ta seg inn over i landskapet, og det var ikke før den 10. juni patruljer fra Utah og Ohama klarte å finne hverandre og dermed danne en sammenhengende front. I mellomtiden strømmet det friske soldater og nye forsyninger og maskiner inn på strendene bak dem. Innen 11. Juni var 320 000, over 50 000 kjøretøyer og 100 000 tonn forsyninger trygt landsatt.

 

Erwin Rommel var fast besluttet på å stå imot britene ved Caen, en by med ca 50 000 innbyggere. Han mente, noe som viste seg å være riktig, at etter Caen ville veien mot Paris ligge åpent. Tiden var ikke på Rommels side, og både den allierte bombingen og den franske motstandsbevegelsen forsinket de tyske forsterkningene. Det tok faktisk lenger for tyskerne å komme fra Paris til Normandie enn fra Paris til Sovjetunionen.

 

Innen 17. juni hadde en halv million mann blitt landsatt i Normandie. Men den 19. juni begynte en kraftig storm å herje i Kanalen. Den varte i fire dager. Dette betydde avbrudd i forsyningene, som igjen forsinket den allierte framrykningen.

 

Rommel planla et motangrep som ville være perfekt på dette tidspunktet, men ble ikke noe av fordi forsterkningene hans enda ikke hadde kommet. Like vell, uten forsterkninger klarte Rommel å holde Caen da de allierte angrep på nytt. Den 25. juni begynte de allierte et vellykket gjennombrudd ut av stillingene innenfor invasjonsområdet. Støttet av bombefly beveget de seg raskt mot Caen og videre østover.

 

Den 26. juni hadde amerikanerne klart å ta Cherbourg, men de hadde hatt vanskeligheter med bryte gjennom de tyske forsvarslinjene. De tyske generalene visste at de ikke kunne vinne, og ønsket å trekke seg tilbake, men ble nektet av Hitler. Først den 7. august slapp han løs troppene som var stasjonert ved Calais, der han ventet at invasjonen skulle finne sted. Disse troppene ble sendt til Normandie. Motangrepene til tyskerne hadde ikke vært til stor nytte og for første gang siden krigsutbruddet flyktet tyske styrker i Europa med fienden i hælene.

 

D-dagen hadde nådd sitt mål, og kampen om Normandie var over. I midten av august hadde to millioner mann og en halv million kjøretøyer blitt satt i land på strendene i Normandie. 240 000 tyske soldater var blitt drept eller såret i Normandie, mens ytterlige 200 000 var tatt til fange eller savnet. Av de allierte styrkene var 36 000 soldater drept på bakken og over 16 000 flymannskaper hadde mistet livet i luftrommet over Normandie. Da tyskerne endelig innså at slaget var tapt, flyktet hæren østover mot elven Seinen og videre mot Tyskland.

 

Den allierte overlegenheten i luften hadde en avgjørende betydning på D-dagen. Hadde det tyske luftvåpenet vært i stand til å angripe invasjonsflåten og strendene, er det sannsynelig at invasjonen hadde misslyktes. Den tyske marinen var også utslitt, og den allierte invasjon kunne derfor gjennomføres uten særlige trusler fra fienden på havet eller i luften. Hvis de tyske styrkene hadde klart å stå imot invasjonen i Normandie, ville det tatt lang tid, kanskje flere år, før de allierte hadde vært i stand til å gjøre et nytt forsøk. I mellomtiden ville femti divisjoner, som hver bestod av 15 000 menn, blitt overflyttet fra Nord-Frankrike til østfronten for å gå løs på Sovjetunionen. Hadde slaget i øst blitt vunnet, og våpnene som tyske forskere arbeidet med stadig var blitt bedre, ville ikke krigen ha tatt slutt da den gjorde det. To måneder etter D-dagen var USA klar til å ta i bruk den nylig utviklede atombomben. Hadde D-dagen vært en fiasko, ville sannsynligvis atombomben blitt brukt på Tyskland og rammet mange land rundt.    Suksessen under D-dagen var en avgjørende faktor når det gjaldt å nedkjempe Nazi-Tyskland. De endelige kampene fant sted langt inne i Tyskland i 1945, men disse hadde ikke kunnet skje hvis det ikke var for begivenhetene den 6. juni 1944.