De vokser i øde fjellstrøk, de er meget sarte og meget sjeldne. De fins i tre farger, både Blå, Rød og Grønn - de tre sjelers primærfarger. De er utilnærmelige der de står, om du berører dem får du typen kløe som du får av brennenesler: Stikkende, sviende - dette er en av årsakene til at denydelige blomstene unngås og at de får vokse i fred der oppe. Dette, og at det går et eldgammel sagn om dem.

De vaier i vinden, den lille kolonien av blomster som står ytterst på klippen. Bladene er underlig formet; små og runde ved stilken og videre utover for så å danne en spiss. Kronbladene har samme form. Blomstene vaier som forhekset mens en underlig skikkelse trer nærmere og slår seg ned en meter eller to fra dem. Det er tydelig at han har gått langt, og at været har kjempet flere kamper mot ham. Klærne er fillete, tullet omkring ham, og han ser virkelig ut som en hard eremitt. Han husker godt sagnet, og har den sag i dag åpne sår med tidens blod fra dengang flytende i dem. Han hadde smakt blomstenes betydning ved sin hud.

Det fins tre sjeler ved disse blomstenes primærfarger. Den blå for vannets og tårenes sjel, den flytende og avkjølte personlighets. Eieren av en Blå blomst er en person til å stole på, holder hodet kaldt i krevende situasjoner og kan la en hemmelighet forsvinne ned i sitt dragsug. En Blå person kan vaske vekk dine spor av en dårlig fortid med sine dråper.

En Rød person er for ilden og glødens sjel. Er heller flyktig og hissig, holder en personlighet av stolthet og fordom. Personen holder nytelsens gleder høyt av verdi, og lever sine dager som ildens dans - alltid flakkende og med trussel for å slukne.

Den Grønne blomst er for naturen og jordens sjel, den jordnære og omtenksomme. I samvær med den Blå plukker de opp restene av de Røde flammes fest, hvor Blå slukker gloen og Grønn vokser ut nytt land hvor ødeleggelsen truet. Den Grønne kan berike ditt liv med de mest praktfulle farger jorden kan tilby, for ikke å nevne dens vidundere. Om du trenger oppdrift og ro er Grønn den omtenksomme fargen som kan gi deg mest.

Det blåser kraftig, men den værbitte mannen sitter med vemod og bitterhet i øynene. Snøflagg store som mandelflak daler ned og møter vinden, og føres mot blomstene. Artens sylskarpe blader kutter flaggene i to; blomstene er utrustet godt mot vær og vind. Mannen vitner med manglende forbauselse at den ene blomsten lar et blad falle mot bakken. Han ser nøyere etter, den mangler visst noen fra før av også. Det er tilsynelatende den mest sårbare av flokken, selv om noen av de andre også mangler et kronblad eller et blad. Det er en Rød blomst som står for den sikre død; å visne.

Mannen ser tristere og tristere ut jo flere stunder som passerer. Han tenker på alle de vonde minner, på all svik og vondhet. Alt hva han har gjennomgått; alt hva fremtidige sjeler har å gjennomgå. Han tar ut en kniv, holder den litt kjult i håndflaten mens hånden sjelver. Den røde blomsten mister et nytt blad. Mannen kutter seg selv over håndleddet med et uhorvelig smertefylt uttrykk i ansiktet allerede før smerten setter inn. Blomsten mister et nytt blad. Mannen lener seg forover, strekker ut kniven - og kutter stilken på den visnende Røde blomsten. De faller begge til bakken. Sjeleblomster. Sarte under et hardt skall.