Det trange smuget lå svøpt i et mørke så fullstendig at det var umulig å se sine egne føtter. Man måtte føle seg frem, og ha kroppen i helspenn for å unngå et fall. Men når synet sløves, skjerpes samtidig de andre sansene. Nesen oppfatter lukter som vanligvis er umulige å oppfatte, og ørene hører lyder de ellers aldri ville ha hørt. Langt, langt borte hører jeg sirener. Skingrende og klart gjennom den kalde vinternatten. Jeg øker farten, først til hurtige skritt, deretter til full sprint. Jeg enser ikke hushjørnene jeg kolliderer med, eller brosteinene jeg snubler i. Jeg bare løper.

Helvete! Det kan ikke være for sent…

“De er så forskjellige, de to sønnene deres,” fikk alltid foreldrene mine høre. Og jo da, de hadde nok rett i det. Jeg var eldstemann, og hadde derfor fått all den oppmerksomheten jeg kunne ønske meg. Det førte til at jeg ble en rolig, men nysgjerrig og veslevoksen gutt, som elsket å snakke med de voksne, og å stille dem spørsmål. Tommy derimot, var tre år yngre enn meg, og fikk aldri helt den samme oppmerksomheten som jeg hadde fått. Han misstrivdes i de voksnes selskap, og ville aller helst være alene på rommet sitt. Ble han tvunget til å gjøre noe han absolutt ikke ville, slo han seg vrang, og da var det egentlig ingen som ville være i nærheten av han. Nei, det var ingen tvil om at vi var ganske så forskjellige.

Naturlig nok var det jeg som var familiens og lærernes favoritt. Tantene sloss om å få klemme meg, og onklene ville stadig ha meg med på fisketur eller på fjellet. Midt oppe i alt dette ble liksom Tommy glemt. Det var ingen som tenkte på han, eller tok seg bryet med å ta han med seg noe sted. “Han ville nok bare ødelegge turen uansett,” som de sa.

Selv nå, i voksen alder, var det jeg som var gullgutten. Jeg gjorde det som til enhver tid var riktig, enten det var å stille med dress og nykjemmet hår, eller å snakke overfladisk og høflig med gamle tanter.

“Flott å se så mange mennesker her, det skal være sikkert. Det er mange jeg ikke har sett på år og dag. Tenkt at mange har reist så langt bare for mormors skyld.”

Det ble mange slike samtaler på en dag som denne. Men etter hvert trakk gjestene over mot bordet, for å finne plassene sine. Surret av stemmer stilnet raskt da morfar reiste seg for å tale for sin kone. Jeg rettet meg opp for å følge med, da gamle onkel Edward dunket meg i siden.

“Hvordan går det med din bror ? Jeg har ikke sett han her i dag,” sa han. Jeg kikket meg rundt i rommet. Jeg nektet å tro at Tommy ikke var her. Var det en i hele verden Tommy aldri ville ha sviktet, så var det mormor. Men nei, jeg kunne ikke se han noe sted.

Plutselig reist jeg meg fra stolen, så brått at bestikk og servietter ble strødd utover bordet det pent pyntede bordet. Hvorfor hadde jeg ikke tenkt på dette før. Tommy ville aldri svikte mormor, aldri blitt hjemme på en dag som dette. Med mindre…

Jeg stormet ut døren, uten verken sko eller jakke. Jeg måtte finne Tommy. Slapset som dekket bakken klistret seg til beina mine, men jeg merket knapt kulden. Over den gamle broen, gjennom parken og inn mot den gamle delen av byen, med alle sine små, kronglete gater, og trange, uopplyste smau. Rett frem mot kolonialen, så svinge av mot høyre.

Inngangen til smuget var nesten blokkert av søppelsekker og gamle planker. Jeg slengte alt skrapet ut i hovedgaten, og fortsatte innover. Her var det ingen gatelykter som lyste opp.

Jeg hadde ingen anelse om hva som kom til å møte meg inne i Tommys leilighet. Men jeg forberedte meg på det verste. Mellom beina mine pilte det små rotter. Åtseletere. Dødens dyr.

Døren til den lille kjellerleiligheten var låst. Faen heller! Jeg droppet å banke på, i stedet tok jeg sats og slo døren av hengslene.

“Hallo? Tommy?”

Det så helt jævlig ut inne i leiligheten. Svermer av fluer surret rundt gamle matrester. Svette, illeluktende klær lå strødd ut over hele gulvet, sammen med halvspiste pizzastykker, og tomme spritflasker. Bare en liten pære festet i taket lyste opp rommet.

“Hallo? Tommy?”

Det kom aldri noe svar. Kanskje på soverommet? Jeg åpnet døren, og en forferdelig, rotten lukt av fukt, sopp og mugg slo imot meg. At det gikk an å leve slik. Men det var ingen her heller. Da var det var bare et rom igjen. Badet.

Hånden min dirret da jeg la den på dørhåndtaket. Jeg visste at jeg ville finne broren min i rommet innenfor. Forsiktig, nesten motvillig, åpnet jeg døren.

“Så du kom tilslutt.” Det var Tommy som snakket, men en hes og mørk røst. Han lå oppe i det tomme badekaret, og holdt en nesten tom spritflaske i hånden.

“Jeg burde ha kommet før,” hvisket jeg.

“Du kommer uansett for sent,” svarte han. “Hun er død. Mormor er død.”

Jeg nikket. “Ja, hun er død.”

Nedover kinnet til Tommy trillet den en ensom tåre. Han hadde vært igjennom mye. Mye mer enn et vanlig menneske kan forestille seg.

“Hun var den eneste som så hvordan jeg hadde det. Den eneste som støttet meg, og som respekterte meg.”

Igjen hørte jeg lyden av en sirene, klarere enn noen gang. Det var som om sirenen tok alle verdens lyder opp i seg, og samlet dem sammen i en klar, melankolsk stråle. Det var vidunderlig vakkert, men samtidig så uendelig fælt. Det var djevelens musikk.

“Hun elsket meg,” hvisket Tommy.

“Det gjør jeg også,” sa jeg, med grøtete stemme.

“Jeg vet det,” svarte Tommy, mens han tok hånden min i sin, og så meg rett inn i øynene.

“Jeg vet det.”

Så sluknet lyset i øynene hans, og hånden ble slapp og livløs.

“Jeg elsker deg virkelig,” sa jeg, med tårevåte øyne.