Det er mørkt. Det finnes bare en lyd i verden. I min verden. Jeg ser ikke et lysglimt. Stillheten er overdøvende, mørket brenner seg inn på netthinnen. ”Tikk, takk. Tikk, takk. Tikk, takk.” Klokken på veggen er overdøvende. Samtidig er den min eneste kamerat. Den eneste som gidder å bry seg. Den snakker til meg, skriker meg i ørene. Jeg river meg i håret, kjenner det iskalde betonggulvet mot handflatene mine. Det er store våte dotter på gulvet. Den lett gjenkjennelige lukten av urin river meg i nesen. Hva er egentlig klokken? Hvor lenge har jeg vert her. Mørke dekker hele synet mitt, hele sinnet. Mørket er overalt, mørket og lyden av klokken. Klokken torturere meg hver gang den hvisker meg i ørene. ”Tikk, takk. Tikk, takk.” Det hele blir for mye for meg. ”JEG MÅ UT!”, roper jeg. ”SLIPP MEG UT!”. Ekkoet av mitt eget skrik svarer meg. ”SLIPP UT, slipp ut, slipp ut!” Ordene renner over i hverandre. Snart er stillheten igjen overdøvende. Jeg ligger på magen i dager med urin og oppkast. Jeg kommer til å dø, og jeg vet ikke engang hva klokken er. ”Livet er urettferdig”, tenker jeg for meg selv . ”Hadde jeg bare visst hva klokken er.”

Jeg satt i vinduet i leiligheten min. Nede på veien suste bilene forbi. Jeg førte statistikk over passerende biler. Denne uken var en av de beste på lenge, og favoritt merket mitt Ford ledet stort. Jeg hadde akkurat hvert nede i by’n, og kjøpt meg ny klokke. Den var nydelig. Utseende var ikke det som talte mest, det var lyden urverket gav. Klokken hadde en litt dyp lyd, ikke for høy, og du måtte nesten holde puten for å høre den. Et skikkelig prakt eksemplar av en klokke, tenkte jeg. Nede på veien hadde akkurat 3 VW Golf passert, og det fikk blodet til å koke. At noen kunne finne på å kjøre en golf gjennom mitt strøk? Hadde de ikke moral? Jeg hadde en plan som lå og ble bearbeidet inne i hode mitt. Planen var å sette opp en vei sperring eller et skilt, der det stod: ”Volkswagen: Ikke tillat!” Da jeg luftet ideen for min mor, lurte hun på om det var terapeuten min som hadde fått meg inn på ideen. Mor hadde alltid hvert skeptisk til psykologer, spesielt etter at far hang seg etter et av de mange psykologbesøkene hans. Psykologen jeg gikk til gav meg få råd, men spurte altfor mange spørsmål. Han studerte meg med granskende blikk, og noterte i en liten bok. ”Hva tror du folk med Golf vil si til denne sperringen din?” spurte han meg. Jeg visste svaret innerst inne, men håpet, håpet om at folk ville skjønne min frustrasjon over disse stygge tyske bilene brant varmt inni meg. Det var jo vert et forsøk.

Så da stod jeg nede i gata en dag, men en vei sperring og et stort skilt. Folk måtte da ta advarslene min på alvor. Jeg hadde jo ikke all verdens tid på meg heller. Livet er så altfor kort til å bli kastet bort på tull. Og det var nettopp derfor jeg ville sette denne sperringen opp fortest mulig. Tanken på å kaste bort statistikken min på VW virket skremmende på meg. Da alle plankene var på plass, satte jeg opp plakater med ”VW ikke tillat!”. Vell tilbake i leiligheten min kunne statistikk føringen fortsette. I begynnelsen kom 4 Ford etter hverandre. Jeg så lyset i tunnelen, hadde endelig dette blitt en VW fri gate? Hadde endelig min store drøm gått i oppfyllelse? Det så ut som om Ford skulle ta over teten for godt, men som mann sier: ”Ingenting varer evig.” Og det stemte bra i mitt tilfelle.

  Klokken på armen min viste halv ti, og mørke kom sigende. Luften var tykk av skodde, og lyset fra gatelyktene laget en trollsk stemning. Det lille jeg hadde klart å samle opp av selvkontroll hang i en tynn tråd. En bil svingte inn i gate, forbi sperringen min. Det var ikke til å ta feil av. Det var en VW! Sinnet mitt kokte, blodet strømmet til hodet. Det ble vanskelig å puste. Hvem tok seg slike friheter? Det stod svart på hvitt på plakaten min. Det hele toppet seg da bilen parkerte utenfor leiligheten min. Hadde det i det minste vert en eller annen tilbakestående analfabet. Men nei. Det måtte være en lusen ungdom. ”ARGH!” Viss det er noe jeg alltid har hatet i mitt voksne liv, så må det være ungdom. De har så vidt tatt fatt på livet, men allikevel kaster de det bort tiden på utdanning og fyllefester. De har orgier i bakgater, leser kultbøker som Ambjørnsens ”hvite niggere”, og propper seg med alt mulig dop. De skjønner ikke hvor lite tid de faktisk har i denne verdenen. Slike folk burde se på klokken litt oftere, se hvor fort tiden egentlig går. De burde ha en klokke som snakket til de, slik at de ikke kunne komme til å glemme at tiden faktisk går. Noen burde gitt denne ungdommen noe å tenke på. Noen burde ha fortalt han at folk med Volkswagen ikke er velkommen i dette strøket. Fortalt at han burde kjøpe seg en klokke, og slutte å ha sex i alle oppganger og smug. For alt jeg visste, hadde trekant med 2 andre tilfeldige ungdommer. Jeg ble nødt til å gå drastisk til verks. Derfor hentet jeg en gaffel på kjøkkenet, og gikk til verks.

Ute i gangen var alt stille. Det var ikke en lyd å høre noen sted, utenom klokken på armen min. Hvor ble det av han? Gaffelen lå godt i den høyre handen min. Jeg var klar.

Halvveis nede i trappen møtte eg ungdommen. Han så ut til å forsøke å ignorere min eksistens. ”Så du ikke sperringen og plakaten nede i gaten?” spurte jeg med rolig stemme. ”Sperring? Jo, det stod noe skrap nede på hjørnet, sikkert en eller annen galning som har satt den opp. ”Vet du hva klokken er?” Stemmen min skalv, skalv at hat, hat og avsky. ”Jeg bruker ikke klokke,” svarte idioten av en ungdom. ”FEIL SVAR!!!” skrek jeg, mens jeg slengte meg mot fyren. Han tok et raskt skritt til siden og jeg føk forbi han, rullet ned trappen. Vel nede kjente fikk jeg følelsen av at noe var galt. På veien ned hørte jeg lyden av glass som singlet, men det festet seg liksom ikke. Nå var det tydelig hva som hadde skjedd. ”KLOKKEN MIN ER KNUST!!!” Jeg skrek til lungene var tomme for luft. Da jeg snudde meg for å se klokken, var det umulig å unngå og legge merke til at det var blod på glassbittene. Det var nesten svart og lignet olje. Da jeg prøvde å reise meg, kjente jeg at armene siktet. Gaffelen jeg hadde holdt i høyre hand, stod ut at brystet mitt. Det surklet i lungene. Hadde det ikke denne ungdommen presset grensene mine ved å passere sperringen min, hadde aldri dette skjedd. Jeg kjente hvordan tiden gikk, hørte hvordan døden lokket på meg. Det eneste jeg visste var at jeg ville helst leve litt til. Livet er og var altfor kort til å kaste bort. Den eneste tanken som svirret i sinnet mitt var: ”Ikke fan om han skal få gleden av å ta munn til munn på meg. Kjære gud, ikke gi han den gleden!” Alt svartnet for øynene mine. Det var et lite lysglimt i enden av korridoren. ”Så da ble det ikke hellvette på meg allikevel”, tenkte seg for meg selv. ”Takk, gud…..”

Klokken på veggen skriker til meg. Jeg vet jeg skal dø snart. Et sinnssykehus var vel aldri der jeg hadde trodd livet mitt skulle ende. ”Sånn er livet….”, tenker jeg for meg selv. Mørket er alt, det er fullstendig. Min eneste kamerat: klokken på veggen, hvisker meg i øret. ”Tiden din er kommet. Du hører ikke lengre til i denne verdenen. La timeglasset renne ut, din tid er forbi”. Jeg lukker øynene mine. Langt der borte er et lys. Jeg opplever følelsen av ren lykke av å se på lyset. ”Ja ja”, tenker jeg. ”Jeg fikk i det minste et langt liv”. Lungene fyllest med luft for siste gang. Lukten av urin svir i nesen. Stillheten er fullstendig.