Mørke. Begynnelsen på et liv starter i det mørke. Et frø, mørkt på innsiden, men det blomstrer til en vakker rose. Et egg, mørkt inni før skapningen blir til. Livet mitt starter i det mørke.

Tiden er inne. Mørket er uforanderlig mørkt. Omstendighetene er forandret, noe er på ferde. Kroppsverten min har ligget i ro i hele dag, mens jeg har hatt en trang til å komme meg ut av denne livmoren. Jeg føler meg stresset.

Mørket senket seg over mine øyne som er et eneste stort gap, et gap som slukte min bevissthet. Kroppen er ikke lenger under min kontroll. Høyere makter har trådd til for å fri meg. Jeg kjemper imot, men kreftene imot meg er sterkere.

Det er mørkt, skremmende mørkt. Noe må være galt. Jeg kjenner dragsuget som skal sette meg til denne verden, men ser ikke noe lys. Ikke en skygge, ikke et tegn til noe som helst, bare en mørk kraft som trekker meg nedenfra. Denne nye følelsen er ekkel, den kryper nedover ryggmarken og gir meg et kaldt støt.

Noe beveger seg borte. Vagt i mørket. Det lysner til, bare litt. En fristende lysning fanger min nysgjerrighet fortere enn jeg selv er klar over. Mørket kjemper fremdeles for å beskytte sitt herredømme. Lyset har fått krefter. Jeg ser lys, mørke og skygge. Det er vagt, jeg ser ikke hva, men noe beveger på seg.

Det er en gutt som løper nedover gata. Nei, han hopper og danser. Han har en sekk på ryggen, pakket av mamma med de varmeste tanker. I matboksen har hun til og med lagt inn en perseonlig hilsen: Glad i deg vennen. Hun har kjørt ham til skolen og kysset han farvel. Det er hans første skoledag, og sommerfuglene krangler om plass i magen. En kombinasjon av frykt og glede gir ham en kriblende følelse i hele kroppen. Mamma sier at dette er starten på hans store liv, alt har sin begynnelse og slutt. Dette er hans store begynnelse. Like henrykt som mamma er han ikke. Han bekymrer seg for hva klassekameratene kommer til å tenke, si og gjøre. Det viser seg at denne gutten er mer enn det alderen sier. Han er ikke som de andre, han er spesiell. De leker med leker mens han tar opp den tjukke boken sin og begynner å lese. Bli-kjent leker interesserer ham ikke, selv om det er interessant å se på. Klassekameratene sender ham miksede blikk. Jentene synes synd på ham, guttene har allerede stemplet denne gutten som rar, og som en de kommer til å erte.

Plutselig følte jeg meg ukomfortabel. Å se denne gutten være utenfor fellesskapet ga meg et kaldt gufs. Det kan da ikke være en godt følelse å være utenfor? Jeg føler meg ille til mote. Jeg kan ikke gjøre noe for å hjelpe denne gutten. På en eller annen måte føler jeg at vi er knyttet til hverandre, som om vi var den samme personen. Men jeg kunne ike gjøre annet enn å bare se på hva han gikk gjennom. Mørket forlot meg aldri, men et svakt glimt av lys var tilstede, lyset fra den mystiske gutten som nesten holdt på å slukne, men som og holdt tankene mine i live, siden de også var i ferd med å slukne.

Hjemme går han tur med hunden sin. Fido, den eneste vennen han har, og den eneste som forsto hva gutten tenkte. Sammen med Fido er han ikke redd for hva andre sier og tenker. Forbipasserende i parken sender han stygge blikk. Det ser ikke ut til at folk liker å se mennesker som skiller seg ut. Gutten går hele tiden med en oransje kjeledress, samme om det er vår, vinter eller sommer. De minnene han har igjen av sin avdøde far er en mann iført oransje kjeledress, feltarbeider i oljebransjen. Det er ikke mye han husker, men erindringene er nok til å føle savnet av en mannlig skikkelse i huset.

Jeg vrir meg rundt. Det er vanskelig å se på. Dere kjenner ikke halvparten av historien til denne gutten engang, likevel dømmer dere han med de skarpeste blikk. Mørket har begynt å ta over. Jeg kjenner meg svak, bevisstheten kommer og går. Dette er ikke hva jeg hadde forventet meg. Jeg forventet en verden av farger, alle mennesker, like meg, som kommer overens, sommerfugler som pryder hverdagen og tilværelsen, ikke bare i magen til skolestartbarna. Jeg opplever min første skuffelse. Min første følelse av forvirring.

Det rykker i foten, jeg blir sugd nedover. Noe drar meg nedover mens jeg kjemper imot. Jeg vet at tiden er inne for å forlate mitt aller første hjem. Men jeg vil ikke, verden er ikke som jeg hadde forventet. Smerten i kroppen er ubeskrivelig stor. Det føles som om verden faller sammen rundt meg, det blir trangere og trangere. Temperaturen synker drastisk, jeg fryser for aller første gang. Noen tok tak i foten min. Jeg sparker ifra meg, jeg vil ikke ut til denne vonde virkeligheten. Ingen prøver seg igjen på en liten stund. Har de gitt opp?

Natten var forsvunnet, runnet inn i et teppe av lys som skinte i dragsuget. Ingenting er lenger som jeg forventet, alt er nytt, ting skjer uten at jeg kan kontrollere noe. I det lyset som nå har overvunnet det onde mørket, ser jeg den samme gutten stråle av glede, han og Fido. Ingen skarpe blikk har skadet ham. Han vet det ikke er noe galt med han, og at hvis noen er rare, så er det de som påstår at andre er det. De leker i parken og overser alt annet, i det øyeblikket er det bare han og Fido. Barndommen ser ut til å være den beste tiden i livet. De voksne stresser hver dag, men som barn har man ingen bekymringer. Verden er visst ikke så ond som den ser ut til fordi alle mennesker og hunder har sin plass.

Jeg kjenner de ytre kreftene prøve seg igjen, men gjør ikke motstand. Mørket er ikke lenger en del av meg. Jeg startet i mørket, men er nå i dagslys. Bevisstheten har kommet tilbake. Det er kaldt, men en varme fra omsorgsfulle hender varmer meg i det jeg ligger på fanget til mamma. Lyset er sterkt, det er livets lys som blender meg. En oransje skikkelse står og iakttar mine sprellende armer. Det er pappa, han må jeg passe godt på, ellers kan det mørket komme tilbake. En annen ting jeg vet, er at jeg er spesiell...