Det var en gang et lite barn som levde i en verden som ble for mye for henne…

Hun går innover. Følger den lange hyllen som erfaringene har skåret ut i sinnet hennes. Den er ikke så bratt lenger, likevel setter hun alle krefter til og løper innover. Snart når hun sitt mål, fyller seg med utsikten over det som skjer utenfor henne selv. Hun blir en taus tilskuer til virkeligheten der ute, en usynlig statist i en forestilling hun ikke vil ta del i.

”Hannah?” De gjentar navnet hennes for tredje gang, men jenta de prater til stirrer bare fraværende på dem. Blikket er tomt. ”Hannah er ikke her,” hvisker Hannah stille. Hun gnager nervøst på tommelneglen. Plutselig lyser ansiktet opp i et barnslig smil. ”Men jeg er her!”

Hun ser mannen komme inn i rommet og vil rope til Barnet i sengen at hun må komme seg unna, men Barnet hører ikke. Mannen setter seg ved Barnet. I hånden har han en gul pille og et glass vann. Barnet trekker seg bort. Øynene flakker, pupillene er store, og pusten går i korte, gispende støt. Så blir Barnet borte. Den Sterke tar plass bak de nå skeptiske øynene. Hannah og Barnet ser skrekkslagne på de to i rommet og er glad for at det ikke er de selv som sitter der.

Mannen prater rolig til den Sterke, men hun er usikker og vet ikke helt hva han forventer av henne. Hun stirrer trassig i veggen og nikker bare svakt når mannen spør om hun vil at han skal gå. Han reiser seg sakte og forlater rommet.

”Ville hun ta medisinene?” Det er en ung sykepleier som spør. Mannen rister på hodet. ”Ønsker du at vi skal forsøke igjen om en stund, doktor?” ”Det må vi nesten gjøre,” svarer mannen.

Den Sterke er forvirret, skjønner ikke helt hvorfor hennes tilstedeværelse var påkrevd. Rolig går hun innover og overlater plassen til Hannah.

Det var en gang en voksen som fremdeles ikke hadde funnet ut av reglene for hvordan man overlever virkeligheten…

Hannah vil ut. Hun blir redd av å være innesperret. Det minner henne om noe, men hun husker ikke hva. Barnet misforstår situasjonen og går Hannah taust i møte. Barnet går ut i korridoren Der sitter det en kvinne i hvit frakk. Kvinnen reiser seg og kommer mot Barnet. Hun forsøker å dytte henne inn igjen på rommet. Berøring! Iskald frykt! Den sterke løper fram, dytter Barnet innover og forventer det verste. Mens den Sterke løper nedover korridoren gjemmer Hannah og Barnet seg. Lukker øyne og ører. Glemmer.

Hannah åpner øynene. Håret ligger fuktig fremfor ansiktet. Hun vil stryke det bort, men klarer ikke å bevege seg. Hun ser med store øyne at hun har tykke reimer over magen og skuldrene, rundt hver av anklene og rundt håndleddene. ”Hvor er jeg?” Stemmen hennes er som et svakt vindpust. ”Hva skjedde?”

Døren står på gløtt. Hannah hører stemmer som prater utenfor. ”…personligheter, traumer… Forvrengt virkelighetsoppfatning…” Hun lukker øynene og lar hodet synke ned på puta. De prater nok ikke om henne. Snart vil alt bli bra. Må bare hvile litt. Alt skal bli bra.

Det var en gang et lite barn som levde i en verden som ble for mye for henne. Dermed skapte hun sin egen virkelighet hvor også hun kunne overleve…