”Å reise det er jo gøy” og ”fordi vi har lyst” er to vanlige hovedargumenter for å reise. Hva er vel egentlig å reise? Er det å dra på steder utenfor hjemmet ditt? Er det steder du aldri har vært før? Noen ganger tenker jeg på disse spørsmålene. For hvis å reise er å dra på steder utenfor hjemmet ditt er jo å gå og kjøpe melk og brød en reise. Kanskje vi burde heller kalle det for en handlereise istedenfor en handletur.

 

Men det er vel ikke å dra på Rema 1000 som folk forbinder med reise. Men en eksotisk tur til Bahamas eller å dra på ski ferie i alpene, det er det? Eller hva? Men kanskje er en 3-ukers feriereise til Syden ikke en reise. For da blir jo nesten leiligheten eller hotellrommet ditt et midlertidige hjem. Er det mulig å ha et midlertidig hjem? Er ikke et hjem egentlig en trygg og forutsigbar ramme. Og et billig hotellrom på Gran Canaria er vel strengt tatt ikke en trygg ramme å komme hjem til etter en lang barrunde på byen.

 

Jeg husker en kveld i Danmark. Vi var ute og bowlet og hadde det gøy, men da vi kom hjem igjen var alle ting av verdi borte. Så jeg kalte ikke den leiligheten for hjem. Men nå regnes ikke Danmark for Syden heller, selv om det var helt SYD i Danmark.

 

Å reise er jo noe som skal være gøy, eller skal det være lærerikt? VI har jo forskjellige former for å reise. Utflukter, turer, ferier, backpacking, ekspedisjoner, emigrere osv. Mange av de tingene gjør vi for vi har lyst. Noen reiseformer går ut på å flytte mer eller mindre permanent. For eksempel å emigrere eller innvandre som betyr å flukte eller dra fra et land for å komme til nytt land. Her i Norge har vi nokså streng innvandringspolitikk, men vi slipper inn en håndfull terrorister i året heldigvis. For hvis ikke måtte vi jo ha slippet inn en god del snille barn som er på flukt fra noen der hjemme. Og når de endelig har kommet til Norge, får de bo her. I alle fall i et halvt år eller noe sånt. Til de har fått lære litt norsk og fått et innblikk i vår sammenfatte og komplekse og ganske enkelt perfekte kultur. Når disse små innvandringsbarnene har lært norsk og vært kasteball i systemet og etter de har kommet ”hjem” til landet de flyktet fra, da utvider og eksportere vi det norske språk og kultur.

 

Men tilbake til den årlige kvoten vi har på å ta inn disse farlige terroristene. Så er det jo bra at disse menneskene flykter og får bo her i landet på det grunnlag at det er ufred i hjemlandet. Men hvem var det egentlig som startet denne ufreden. De flykter ganske enkelt fra seg selv.

 

Mulla ”Kreket” Krekar er av disse utradisjonelle og kreative arbeidssjelene som Departementene etterlyser hele tiden. Han driver bedriften hjemmefra. Han sitter på kontorstolen hjemme og drar i tråder. Krekar har vel allerede fått stipend og støtte fra staten for det gode og i hvert fall banebrytende arbeidet han bedriver dagene med. Jeg har sett skattepengene bli sløst vekk på verre måter enn det. Fra sjefstolen i landet blir han vel sett på som en rollemodell og inspirasjonskilde for alle og enhver. Men da ser vi jo vekk fra HVA han gjør hjemme da. Hadde de hatt hva han gjør på svart/hvitt hadde han ikke vel ikke sittet i den koselige leiligheten sin på Tøyen, men i en koselig celle Ullersmo kretsfengsel.

 

Men tilbake til å emigrere, for Krekar invand(e)rer, men tankene hans reiser kanskje til hjemlandet ikke så rent sjeldent.

 

Andre former for å reise er utflukter og turer, og er vel mer en kort reise. Men er det en veldig stor forskjell på kort og lang? Sammenhengen er kanskje en stor ”forskjell-skaper”. Det er jo stor forskjell på redde en straffe fra en benkslitende midtstopper på laget The Tigers i miniputtserien, enn å redde på straffe mot Solskjær. (Selv om de ser like gode/ gamle ut) Det det kommer ”ann” på er sammenhengen. Et annet (og kanskje bedre) eksempel er ett hopp på en meter, i en gymtime det mye lengre enn et Golden League stevne.

 

Så en kort reise (utflukt) trenger ikke nødvendigvis å være så kort. Og hva mener vi med kort. Er det i lenge eller er det i varighet? Flyene blir jo bare raskere og raskere (og dyrere og dyrere) så på noen timer kan du enten komme deg til Grimstad eller bare ta deg en liten svipptur for å handle ei bukse i Milano.

 

Å reise er det mange som gjør. Faktisk alle. Når du sitter i sofaen og skal hente ei god og kald *vannflaske*. Hva er det du gjør da, jo du Reiser deg.

 

Men kan det sammenlignes med en tur til Sydpolen? Hører de to tingene til i samme ”kategori”? Kan det Amundsen og hans menn gjord sammenlignes med å reise seg. Jeg valgte å skrive et kåseri fordi jeg syntes det så spennende ut, ikke fordi jeg er god til det eller noe sånt. Jeg hadde lyst til å prøve det, utforske. Det var vel det Amundsen også gjorde når han bestemte seg for å gå over sydpolen. På en måte er det kanskje det samme. Å utforske nytt territorium, å gjøre et valg som omfatter noe (dum)dristig. Men jeg tviler på at jeg blir en nasjonalhelt når denne tentamen er ferdig. Og jeg tror heller ikke at i det øyeblikket jeg går ut gjennom døren, et barnekorps begynner å spille eller at jeg blir et fjes på postkort. Men jeg kan si at jeg tok et viktig skritt og jeg fikk en god erfaring når jeg valgte å skrive et kåseri. Mine skritt var nok ikke så harde å ta som Amundsens, og mitt valg har ikke noe innvirkning på liv eller død, men jeg kjenner nok at benene mine er litt numne etter sitter pal stille i 5 timer nå.

 

Å reise hva er egentlig det? Er det å flytte seg på en eller annen måte, enten i kroppen eller i tankene? Reiser du egentlig ikke hele tiden? Du er aldri helt stille (hvis ikke du nyser da = nesten død), selv en kjempe gøy, lett, utfordrende og spennende mattetime kan ikke gjøre noe med det. Da tenker du ganske enkelt bare på noe annet.