Fred er en vane, fred tar vi for gitt,

Dette er Norge, hjemlandet mitt.

Frykt berører ikke vårt felleshjerte,

Heller ikke berøres oss smerte.

 

Men hva skjedde så plutselig en fredag ettermiddag,

Da hysteri pløyde gjennom stillhetens sjal?

Folket holdt spent sin pust.

Holdt den lenge nok til å frembringe en kval.

 

Etterlot seg uhelbredelige rifter lik et gapende sår.

Tvang mot våre lepper en skål av sorgens bitre tår.

Løftet vårt rike til værs, bare for å kaste det i grus igjen,

Alle forhåpninger forsvinner, hvor svinner de hen?

De blåses med vinden, et sted langt borte,

Svever bak nattehimmelen, den sorte.

 

Ofrene, hvis legemer er innhyllet i roser,

Var en stor del av våre kjære.

Vi bærer et nag, vi bærer en sorg,

Vi bærer tårene til deres nære.

 

Et sukk av fortvilelse unnslipper ennå vår strupe i frykt,

Ennå søker vi skjæret av Guds nåderike frelselykt.

Fred var en luksuriøs vane, fred tok vi for gitt.

Kjære Gud, hva har skjedd med hjemlandet mitt?