”Jeg kan ligge på rygg i disse underlige netter og tegne med min sko langs stjernene, og vinke til meg selv der oppe. En føler seg beskuet av en likeledes ulykkelig sjel der ute under en likeledes evig himmel, og man får denne underlige trang til å sette den siste strek, det siste punktum i redsel for å ha beskuet denne fullkomne natt”

- Knut Hamsun       

Navn: Knut Hamsun (egentlig Knut Pedersen Hamsund)

Født:  4. august 1859 Garmostræde i Lom, Oppland

Foreldre:  Peder Skultbakken/Pedersen som var en hverdagslig skredder fra Gudbrandsdalen, giftet seg i 1852 med Tora Olsdatter, sammen fikk de 6 barn. ( Hamsun nr.4) De flyttet til gården ved Hamsundet i Nordland, da Hamsun var 3 år.   

Sivilstatus: Gift med skuespillerinnen og skribenten Marie Hamsun(4 barn)

Død: 19. februar 1952 dør Hamsun på Nørholm

Kjente verk: Sult (1890), Mysterier (1892), Pan(1894), Victoria(1898), Sværmere(1904), Markens grøde(1917), Landstrykere(1927), På gjengrodde stier(1949)

Hamsuns liv

Knut Pedersen Hamsun ble født den 4.august 1859 i Lom. Faren het Peder Pedersen og jobbet som skredder, mens moren Tora var hjemmeværende og passet på barna. Allerede da Knut var 3 år, valgte familien å flytte nordover til gården Hamsundet ved Hamarøy i Nordland, der Hamsun tilbrakte store deler av sin barndom. Hamsun hadde to onkler, den ene Hans Olsen og den andre Ole Olsen. Ole var den som ikke hadde noe særlig med penger, men som heller ikke brydde seg noe om det, for han mente at det var viktigere ting med livet enn bare penger. Hans derimot var rik, mektig og en person alle var redde for, men han hadde en veldig dårlig arm, ja så dårlig at han ikke klarte å skrive regningene sine selv, så Hans dro til Hamsundet, der den økonomiske situasjonen var svært dårlig. Han valgte å hjelpe dem ved å ta av seg Knut, dermed var det duket får noen tøffe år for Knut.

For onkelen behandlet Hamsun med hard disiplin og sørget for at han lærte seg å skrive og lese, slik at han kunne ta av seg onkelens papirarbeid. Dette var tøft for Hamsun , men han klarte og slite seg frem disse 5 årene han bodde hos onkelen og 1873 bestod Hamsun sin første og siste skolegang som 14 åring. Nå var han plutselig fri til å utforske den store verdenen.

Hamsun begynte å arbeide først som kjøpmannslæring i Tranby, deretter som sekkebærer på kaia i Bodø, og så forsatte det som postbud, politibetjent, skomakerlæring, lærer og konferansier, men det var liksom ingenting av dette han trivdes med, for han var jo først og fremst en bonde og en dikter som ingen la noe særlig merke til.

Men i 1877 fikk han trykt sin første kjærlighetshistorie, ”Den gåtefulle” som ikke akkurat ble en suksess og Hamsun tjente heller ikke noe nevneverdig på boka.

I 1879-80 oppholdt Hamsun seg i Kristiania. Her opplevde han ekstrem sult og fattigdom som gjorde inntrykk på Hamsun, og i 1881 forsatte Hamsun sin vandring til Amerika der han valgte å reise til forskjellige stater som Wisconsin og Minnesota. Her jobbet han på prærien, en jobb som han trivdes med, for det var her han hørte hjemme. Men 4 år senere ble Hamsun slått av hjemmelengselen og nå vendte han tilbake til Kristiania igjen.

Kristiania hadde ikke forandret seg noe særlig siden Hamsun forlot byen, fremdeles var det ekstrem sult og fattigdom her, noe Hamsun fikk oppleve på nært hold, men han lot seg ikke rokke av den grunn. Han skrev taler og artikler i diverse aviser og prøvde leve av det, men det var ikke lett i en by der sult og fattigdom var flertallets skjebne. Så i 1886 dro Hamsun for andre gang til Amerika, men denne gangen dro han ikke til prærien, denne gangen jobbet han som togkonduktør i Chicago.

Heller ikke her trivdes Hamsun noe særlig godt, og han innså etter hvert at Amerika, det var ikke noe for ham, så i 1888 vendte han tilbake til Skandinavia og Danmark. Denne gangen hadde Hamsun noe stort på gang, han skrev en roman som han kalte ”Sult” og han fikk et dansk blad til utgi den første delen av romanen, som han hadde skrevet i København.

Dette ble en kjempesuksess, Hamsun fikk tilbud om å bli teatersjef i Bergen og ikke nok med det han fikk et tilbud av selveste Bjørnson til å bo et helt år gratis på Aulestad, men Hamsun takket nei.

Våren 1890 kom bokformen av ”Sult” som ikke akkurat ble noe suksess, for skrivemåten til Hamsun stod i sterk kontrast til realismens skrivemåte og boka solgte snaue 1000 eksemplarer, men Hamsun hadde fått sitt gjennombrudd. Han begynte nå å holde foredrag på studentersamfunnet der han foraktet moderne amerikansk kultur, både moralsk og sosialt.

I 1891 la han ut må sin berømte foredragsturne, rundt omkring i Norge. På disse foredragene tok han et kraftig oppgjør med samtidens forfattere som Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie som han mente måtte beskrive det romantiske ikke det naturalistiske i samfunnet.

Litt senere i 1892 kom hans andre roman ”Mysterier” som heller ikke ble noe særlig suksess, men to år senere i 1894 utgir Hamsun enda en roman ”Pan”. Dette blir en suksess, som får store personligheter som Ernst Hemingway, Albert Einstein og Henry Miller til å si at Hamsun er samtidens beste forfatter. Til og med Bjørnson sa ”Det høyeste, det mest storslagne i norsk litteratur”.

Etter hvert ble Hamsun klar over at han snart nærmet seg 40 år av sitt liv, og at det kanskje var på tide å finne seg en å dele livet med. Valget falt på Bergljot Bech, en kvinne som var skilt og hadde et barn fra det tideligere ekteskapet sitt. Og i 1898 giftet de seg og samme år utgir Hamsun sin nye kjærlighetsroman ”Victoria”, som han skrev under en innflytelse av voldsom forelskelse.

Samme år tar Hamsun turen til Finland, hvor han bor i et år før han besøker Russland og Tyrkia.

I 1902 blir datteren Victoria født, i perioden som kom etter datterens fødsel utgav han mange nye verk, noen lyktes mens andre ikke fullt så godt. Etter dette ville Hamsun slå seg ned å forsøke med litt familieliv, men det gikk ikke så bra, for allerede i 1906 skiltes de to, og Hamsun flyttet hjemmefra, mens Berljot fikk beholde huset. Men det skulle ikke gå lenge før Hamsun igjen skulle finne lykken, denne gangen var det en 22 år yngre skuespillerinne fra Elverum som het Marie Andersen. Hun valgte å gi avkall på sin lovende fremtid som skuespiller, og giftet seg med Hamsun.

1917 det er det året Hamsuns mesterverk ”Markens Grøde” ble utgitt. Boka tok et kraftig oppgjør med det såkalte ”modernistiske”. Boka ble trykt og solgt verden over i millionopplag og Hamsun tjente store summer på boka, og som ikke nok med det, i 1920 fikk han nobelprisen i litteratur for boka.

I årene som kom begynte Hamsun å sympatisere med Hitler og nazismen, for han mente at det var de(britene) som var de virkelig onde. Det var britene som drev med handelsblokade under den første verdenskrig som rammet den uskyldige sivilbefolkningen som sultet og levde under ekstrem fattigdom, noe Hamsun hadde kjent på kroppen når han levde under onkelen Hans.

1943 møter Hamsun Adolf Hitler personlig, et møte som ikke varer lenge, for Hamsun er svært kritisk til Hitlers mann i Norge, Josef Terboven.

Etterkrigstiden ble et trist kapittel i Hamsuns liv, han ble stilt for krigsrett der han ble frikjent fordi man stemplet han som mental syk. (Diagnosen: han hadde varige svekkede sjelsevner). Men tross i frifinnelse ble han  idømt et erstatningskrav på nærmere 575.000 NOK.

I 1949 utgir han sitt siste verk som han kaller ”På gjengrodde stier”, i dette verket prøver han å unnskylde seg for det han gjort.

19. februar 1952 tok Knut Pedersen Hamsun sine siste åndedrag, ved sin side hadde han kona Marie. Hamsuns siste ord:” La det være Marie, jeg dør nu”

”Uten arbeid gir himmelen intet. Rosen har torner og kjernen skall; vil du ha rosen, må du ikke sky tornene, vil du smake kjernen, må du knekke skallet.”

- H.Müller

Knut Hamsun; skribenten som revolusjonerte skrivekunsten

I 1890 da Hamsun debuterte med sin roman ”Sult” ble han møtt med stor motbør, for han skrev som ingen i samtiden skrev. Han skrev på den såkalte subjektive jeg-måten, der han tok og så ting innenfra, i sterk kontrast til de naturalistiske storhetene Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie som så på ting fra det ytre perspektiv.

Jeg personlig har bare lest ”Sult” fra Knut Hamsun, men ut fra denne ene boka har jeg klart å tolke eller har i hvert fall prøvd forstå denne mannen og hans måte å beskrive ting på.

I sult belyser Hamsun på mennesket som det fundamentale, for hva er egentlig mennesket? Naturalistene mente at det var samfunnsstrukturen det var noe galt med, mens Hamsun prøver å fortelle at det er noe mystisk knyttet til individets drivkrefter og moral.

”Jeg væmmedes ved mig selv; endog mine hænder forekommer mig motbydelige. Dette slattede, ublufærdige uttryk i mine håndbaker piner mig, volder mig ubehag: jeg føler mig ved synet av mine magre fingrer råt påvirket, jeg hater hele mit slunke legeme og gyser ved at bære på det, føle det om mig. Herregud, om det vare blev en ende på det nu! Jeg vilde inderlig gjærne dø.”( Sult)

Dette er et eksempel på hvordan den psykologiske tankegangen er hos et menneske, for hvordan tenker et menneske? Hamsun tok fram det innerste fra personene sine, han brydde seg ikke særlig om hvordan de var utvendige, men mer om hva det er som skjuler seg innenfor denne personen.

En annen ting jeg ofte oppdager hvis jeg leser noe fra Hamsun, er at når han belyser det innerste hos personene sine, prøver han ofte å få fram at det skjuler seg to personer/personligheter i mennesket. Den ene personen er rotløs og mangler et anstendig tankekart/tankegang som ofte gjør at denne personen havner på kanten av stupebrettet, mens den andre personen er han som er selvbevisst og tilbakeholden og han som har en anstendig tankegang, men som ofte kan havne i et veiskille mellom et liv i isolasjon eller et liv blant de rotløse.

En annen ting ved Hamsuns skrivemåte er hvordan han beskriver og ser på ting. Et eksempel på dette: ”Vakker? Hun var deilig, hun var syndig søt. Øine som råsilke, armer av rav! Bare et enkelt blik av hende var forførende som et kys og når hun kaldte på mig jog hendes stemme mig som en stråle af vin like ind i hjertet.”(sult)

Her beskriver Hamsun kvinnen som hovedpersonen i boken faller for. Jeg må bare si at denne mannen kan det å snakke fra hjertet, han vet å beskrive alle ting på sin plass, han ser ikke på ting fra en synsvinkel, men fra mange forskjellige, og det fine med han er at han alltid vinkler forskjellige situasjoner helt presist. ( Som man sier på racingsspråket ”precision at point”) For det er dette jeg mener skiller Hamsun fra de andre norske storhetene, nemlig presisjon. Han har en kontroll og en selvbevissthet i skrivingen sin som det ikke finnes sidestykket til. Han lar ikke bare skjebnen ta overhånd, han utfordrer den og gir den kamp til siste åndedrag, noe som vi ser et resultat av i verkene hans.

”Jeg erkender, at jeg er en levende Motsigelse, og jeg forstår det ikke selv. Men jeg er ude af Stand til at begripe, at ikke ogsaa alle andre Mennesker mener det samme om Tingene som jeg. I den Grad greje og gennemskuelige synes Spørgsmaalene mig, og saa skinnende klart ser jeg Sammenhængen i dem. Dette er mit Hjærtes Mening.” (Mysterier)

Jeg vil til slutt bare legge til at jeg tror at det at Hamsun blir lest mer i dag enn før, er kanskje fordi at de temaene Hamsun tok opp er temaene vi i dag stiller oss spørsmål rundt, de vi i dag erkjenner, men som før i tiden ble benektet. Og dette sier noe om at denne mannen ikke bare forandret vår måte å skrive på, men forandret også vår tankgang og fikk oss til å erkjenne at det finnes mye interessant i det innerste, det eneste som trengs er en spade for å grave.

” En mann skulle aldri skamme seg for å tilstå at han har feilet, for dette er jo i virkeligheten å si at han er klokere i dag enn i går.”

- Abraham Lincoln  

”Jeg er fra Jorden og Skogen med alle mine Røtter. I byene bare lever jeg et kunstig Liv med kafeer og Aandrigheter og alskens Hjærnetull. Men jeg er fra Jorden. Og man skulde ikke gaa ut fra at jeg "bare dikter" naar jeg skriver om den”

- Knut Hamsun