Jeg har valgt boka ”Vår afrikanske eksplosjon” skrevet av Jon Michelet. Boka ble utgitt for første gang i 1986. 2. utgave ble utgitt i 1987 og 3. utgave ble utgitt i 1990. Jeg har lest og skriver om 3. utgave.

Vår afrikanske eksplosjon er en politisk thriller hvor forfatteren forteller en spennende historie om en norsk familie bosatt i Zambia, samtidig som han prøver å gi oss et innblikk i hvordan de politiske forholdene var i Zambia og Sør-Afrika på slutten av 80-tallet.

Sammendrag:

Det hele starter med at en mystisk person flytter inn i nabohuset til den norske familien i Nkwazi road. Denne personen, en gammel mann med en spaserstokk laget av elfenben, vekker først stor interesse hos Gullet, som er hjemme fra skolen fordi hun ikke har gjort leksene sine. Etter å ha studert han nøye gjennom vinduet på soverommet sitt, kommer hun fram til at den gamle mannen med elfenbenstokken må være Zambias mest ettersøkte forbryter, krypskyterkongen Busdriver Kasempa.

Det første hun gjør er å fortelle det til sin far, og sammen prøver de å finne ut mer om denne mannen som de tror er Zambias mest ettersøkte forbryter. Nysgjerrigheten blir enda større da de finner ut at han kjører en stor Toyota Landcruiser som står parkert på gårdsplassen utenfor, og at han har to bevæpnede ”bodyguards”.

Det neste som skjer er at det eldste barnet i familien, Storegullet , finner ut at mannen med elfenbenstokken ikke er krypskyterkongen Busdriver Kasempa, men Joseph Mekrobi, en politisk fange og en gammel lærer som nettopp er blitt sluppet ut av Poolsmoor-fengselet i Sør-Afrika. Hans forbrytelse bestod i at han hadde hjulpet skoleelever til å organisere seg i striden mot apartheid.

Kort tid senere har familien innbrudd om natta mens alle sover. Innbruddet resulterer i at familien ansetter en nattevakt, Philemon, som i tillegg til å passe på huset, får i oppgave å holde et øye på nabotomta hvor Joseph Mekrobi bor.

Midt på natta noen dager senere banker Philemon på døra. Han sier han har observert en mann på nabotomta som har drevet på med noe under bilen til Mr. Mekrobi.

I byen neste dag, blir Lillegullet vitne til at en mann i en litt suspekt bil, av type sort BMW, overleverer noe som hun tror er en pakke med pølser til en av Mekrobis livvakter. Far i huset er overbevist om at det er noe helt annet enn pølser i pakken og både han selv, Philemon og naboene Agnes og Albert er våkne hele natta for å spionere på nabotomta.

Midt på natta ser de at en av livvaktene til Mekrobi er under Mekrobis bil og monterer noe som de tror er en bilbombe.

Neste dag klarer familiens hushjelp, Flower, å stoppe Mekrobi i det han skal til å sette seg inn i bilen. De strekker en lang elektrisk ledning fra Mekrobis bil og detonerer bilbomben.

Gjerningsmannen, som de tror ble tvunget av folk som jobber for apartheid til å gjøre mordattentatet på Joseph Mekrobi, er forduftet. Men den samme mannen dukker opp igjen noen dager senere som spion på biblioteket hvor fruen i huset jobber. De tror at grunnen til at han spionerer der er at biblioteket er en del av et institutt som jobber mot apartheid. Fruen i huset klarer å få tak i fingeravtrykk som forbinder han med mordattentatet på Joseph Mekrobi og får han arrestert.

Det siste som skjer er at far i huset igjen ser den sorte BMW-en, men denne gangen rett utenfor huset sitt. Han stopper bilen og kommer i krangel med de to mennene som sitter i bilen fordi han tror de er Sørafrikanske spioner. Samtidig nærmer det seg en annen bil, men denne er tett fulgt av politiet. De Sørafrikanske spionene i BMW-en får panikk da de hører sirenene og gir full gass. De kolliderer med den andre bilen som er fulgt av politiet. I denne bilen sitter tilfeldigvis krypskyterkongen Busdriver Kasempa. Det ender med at politiet pågriper både de Sørafrikanske spionene i BMW-en og Busdriver Kasempa.

Fortellingen har en presenterende begynnelse. Faren i huset, altså fortelleren, beskriver alle i familien og forteller om deres situasjon. Han forteller om alt fra apartheid, til hvorfor faren hans en gang skøyt en nonne da han trodde hun var en sjære. Man får tidlig vite at det er noe spennende han skal fortelle om, men det tar ganske lang tid før han begynner å fortelle om selve hendelsen.

Det første spennende som skjer, er altså at denne mystiske mannen flytter inn i nabohuset. Etter det går det ikke lang tid mellom hendelsene. Familien oppdager hvem den mystiske mannen egentlig er, de oppdager at et er noe som skjer på nabotomta og de sprenger bilen til slutt. Handlingen blir hele tiden drevet fremover av nye hendelser.

Alt blir fortalt i kronologisk rekkefølge, enkelt og uten noen form for parallellhandlinger eller andre avanserte virkemidler. Selv om hele fortellingen egentlig var et tilbakeblikk, så vil jeg ikke kalle det retrospeksjon fordi det ikke var tilbakeblikk som kom midt i fortellingen. Dessuten fikk man ikke vite noe om hvordan situasjonen var etter alle hendelsene.

Vendepunktet i boka er når de oppdager hvem den mystiske mannen egentlig er. Jeg vil ikke si at det er høydepunktet fordi det bare forandrer situasjonen, og er noe helt uforutsigbart som det ikke utløser spenning. Høydepunktet er når de sprenger bilen på slutten. Det er alle mistankene om at er noe på gang som skaper spenningen og som utløser høydepunktet.

Avslutningen er bra, men litt absurd. Hvorfor krypskytterkongen tilfeldigvis skulle kollidere med de sørafrikanske spionene skjønte jeg ikke hvorfor. For meg var den ekte avslutningen da de sprengte bomben og avslørte spionen på biblioteket. Resten var unødvendig.

Faren i huset er hovedperson og forteller, og boka har derfor en personal synsvinkel. Fortelleren veksler mellom å fortelle og å være en del av handlingen, og derfor kan man også si at boka har en vekslende synsvinkel.

Forfatterens valg av synsvinkel gir boka et særpreg og passer veldig bra. Den personale synsvinkelen fremkaller mye humor og gjør at boka blir lett å lese. Måten han forteller på er veldig underholdene. Den vekslende synsvinkelen passer perfekt fordi den gjør at fortelleren hele tiden kan veksle mellom å fortelle om de viktige hendelsene, og de politiske forholdene. Det gjør at boka også blir veldig interessant å lese, og det gir deg god oversikt. Man danner seg fort et bilde om hvordan det var å være en norsk familie i Zambia på den tiden.

Det er mange personligheter i denne boka, og de er vanligvis enten snille eller onde mennesker. De snille er de som kjemper mot apartheid, og de onde er de som kjemper for, med unntak i krypskytterkongen som er ond av helt andre grunner.

Hovedpersonen i boka er faren i huset, selv om han egentlig ikke har en mer sentral rolle enn noen av de andre familiemedlemmene i forhold til hvordan handlingen forløper seg. Det er Gullet som først finner ut at det har flyttet inn en mystisk mann i huset ved siden av, det er Storegullet som finner ut hvem han egentlig er og det er fruen i huset som avslører spionen på biblioteket osv.

Faren i huset( jeg kaller han faren i huset fordi han ikke oppgir sitt eget navn, eller kallenavn, i boka) er som sagt hovedpersonen i boka. Han er franskmann, hjemmeværende pappa, komponist og framstiller seg selv som en litt humørsjuk rotekopp, hva nå enn det skal bety. I tillegg har han et kunstig bein, et såkalt protesebein, er litt nærsynt og er litt for lett på flaska. Men han undervurderer for all del ikke seg selv, selv om det kan høres slik ut. Han beskriver seg selv med ganske mye selvironi. Til tross for alle disse ”feilene” som gjør hverdagen litt vanskeligere for han, er han en god far som er kvikk i toppen og kjapp i replikken. 

Bjørn er familiens yngste barn og oppkalt etter tennisspilleren Bjørn Borg. Likevel kaller alle han for Pjørn fordi han begynner alle ord på p. Selv om han snakker litt urent, og de andre barna i familien mener Pjørn ikke er stort klokere enn en tennisracket, så har faren i huset stor tro på han. Han har ingen stor rolle i boka, men vi hører ganske mye om han gjennom beskrivelser.

Lillegullet er den minste av de tre jentene(faren i huset oppgir ikke alderen til noen av barna , men han sier at jentene er mellom 7 og 16 år) og er en ganske påståelig liten jente. At hun er minst hindrer henne ikke i å delta i kampen om å hevde seg i familien. Hun er glad i å ta bilder og samler på sjeldne sommerfugler sammen med faren sin.

Man ser at hun gjennomgår en liten utvikling i løpet av boka. På begynnelsen av boka er hun ganske anonym, men etter hvert hevder hun seg mer ettersom hun oppdager nye ting som fører til oppklaringer i saker som opptar familien. For eksempel da hun tar bilder av Mekrobis livvakter, og da hun finner avisutklipp med den personen de først trodde var Zambias mest ettersøkte forbryter.

Gullet er i likhet med alle de andre jentene i familien, ganske påståelig. Storegullet beskriver henne som litt veslevoksen og sta, men er likevel Gullets store forbilde.

I likhet med Lillegullet har også Gullet et veldig godt forhold til faren sin, og sammen samler de på frimerker. Når Gullet ikke er sammen med noen av nabojentene, er hun sammen med faren. Gullet er veldig opptatt av dyrevern, og på slutten av boka hopper hun uti et lite basseng med krokodiller og gullfisk for å redde gullfisken. Hun blir heldigvis ikke bitt og lykkes i forsøket på å redde gullfisken.

Storegullet er veldig forskjellig fra resten av familien. Fruen i huset mener at hun er blitt påvirket av det litt snobbete miljøet på Internasjonal School of Zambia hvor elevene vanligvis kommer fra den litt høyere klassen i Zambia. Storegullet har sin egen oppfattning om alt, og oppfører seg som om hun vet alt bedre enn resten av familien. Hun elsker også å krangle med foreldrene om politikk, og det er ofte at hennes syn på viktige politiske spørsmål i Zambia og Sør-Afrika provoserer fruen i huset.

Fruen i huset er bibliotekar på instituttet for Sørafrikansk kultur arv i Zambia. Jobben hennes er selve grunnen til at familien er bosatt i Zambia. Hun er opptatt av politikk og er ganske stressa, enten det skyldes jobben eller barna. Man hører ikke så mye om henne i boka, og hun er egentlig ikke en veldig sentral person i forhold til hvordan handlingen utvikler seg, men det er hun som avslører den sørafrikanske spionen på biblioteket.

Philemon er familiens nye nattevakt. Han tar jobben sin svært alvorlig og irriterer alltid faren i huset ved å kalle han for mester. Philemon er, litt ufrivillig kanskje, med på å spionere på nabotomta om natta. Det er han som er den første som ser noen under bilen til Mekrobi.

Flower er familiens hushjelp. Til tross for at hun har 4 egne barn å passe på, så jobber hun nesten dag og natt hos den norske familien. Hun er flink til å lage mat og liker godt å diskutere livet med faren i huset når de har en anledning.

Den vekslende synsvinkelen som forfatteren har valgt gir leseren en veldig god oversikt over personer, miljø og samfunn. Miljø og samfunn er kanskje spesielt aktuelt i denne boka siden det er en politisk thriller. Så i tillegg til å lese en spennende fortelling, får man vite mye om samfunn og politikk. Ikke i form av kjedelige fakta, men i form av forskjellige historier og beskrivelser. Man føler at man har lært noe etter å ha lest boka.

Personbeskrivelsene i boka er veldig bra. Måten forfatteren gjengir personer på, gjør at boka blir veldig underholdene å lese. Alle personer blir beskrevet med mye ironi og overdrivelse.

En beskrivelse jeg likte spesielt godt:

”Han satt bak et arbeidsbord og dengte løs på en eller annen uskyldig gjenstand med ei lita slegge. Siden det var så varmt, satt han i bare underbuksa, og en diger ølvom hang utover buksestrikken. Ja, så enorm virket han inne i halvmørket at man kunne tro at dersom han ble angrepet av to kjempesvære gorillaer ville han bare tatt den ene gorillaen og dengt den mot den andre.”

Det er mye humor (”Den dagen da beinet gikk i stykker hadde jeg fått øye på en ekstra stor Papilo ophidicephalus cottrelli. Bare å si navnet kan en til å brekke tunga, like lett som en kan brekke et kunstig bein eller et ekte bein under selve jakta.”) og ironi ( ”Jeg skal love at i fortsettinga skal det ikke handle så mye om meg, men mer om jenter og banditter. La meg tilføye en ting: Jeg er ingen modig mann. For å si det rett ut er jeg temmelig feig.”) i boka. At alt blir formidlet gjennom denne personen, altså faren i huset, som i tillegg til å være forteller også spiller en viktig rolle i fortellingen, gjør det ekstra morsomt å lese. Det er det som redder boka der handlingen er litt treg og forutsigbar. Språket i boka er veldig lettlest og morsomt å lese.

På første siden i boka står det at det er en politisk thriller, men jeg får ikke det helt til å stemme med det inntrykket jeg har fått av boka. Jeg syntes det virker som forfatteren prøver å lage en slags parodi på en politisk thriller. Han gjør også litt narr av sjangeren i boka, særlig på slutten.

Min mening om boka er at den ikke er så spennende som man kanskje tror, men mer morsom og interessant. Jeg tror at det er spesielt det med den vekslende synsvinkelen som gjør boka litt mindre spennende enn det den egentlig kunne vært.

Temaet i boka er apartheid og klasseskille mellom de hvite og de svarte. Forfatteren forteller om samfunnet på en veldig bra måte, gjennom historier og gjennom personbeskrivelse. Noen av personer i boka har bestemte funksjoner i fortellingen for å gi oss et bedre bilde av samfunnet og alle motsetningene. Storegullet for eksempel. Hun representer den unge overklassen i Zambia, og deres tenkemåte. Fruen i huset har også en funksjon i fortellingen. Hun representerer den litt eldre klassen som kjemper mot apartheid, og hun har ofte krangler med Storegullet. Det er en veldig sammensatt familie som hjelper leserne med å forstå alle motsetningene i samfunnet.

Det var temaet i boka og all humoren som var knyttet til det som jeg likte best. Det var ikke nødvendigvis bare spenningen og nysgjerrigheten på hva som skjedde videre som fikk meg til å lese vider. Boka var spennende men handlingen var litt forutsigbar. Slutten kunne vært annerledes, jeg skjønte ikke helt hva forfattere mente med den.