"Detalj av usynlig novemberlandskap" av Inger Hagerup kom ut i 1964 i samlingen Fra hjertets krater. Det er et symbolsk dikt på seks strofer om en kvinne som lever på sekstitallet da det begynte å bli populært å realisere seg selv, og overgangsalderen var et noe nytt fenomen. Virkemidlene er først og fremst metaforer og symbol. Bildebruken er også sentral og klar. Skoddelandet hun står i er et symbol på henne selv.

Navnet på plassen hun skulle til, som er visket ut av mange år med sludd og regn, er slik jeg ser det et symbol på at hennes drømmer og ambisjoner er visket ut av at familie, venner og kollegaer som i alle år har dradd henne i så mange ulike retninger at hun selv ikke husker hvor hun ønsket å gå. At hun leter fåfengt etter tegn, vil si at hun tenker tilbake på gamle venner og ting hun tenkte og gjorde i sin ungdom, som et slags desperat hjelpemiddel for å bryte opp og følge den drømmen som etter hvert har blitt en personlig besettelse for å få konstantert ovenfor seg selv at hun har lykkes med livet. Med ”veien dit jeg bor”, mener hun det som direkte kan gjøres for å nå de målene hun engang hadde. Det som blir ment med at ”skiltet skremmer meg” er at de gamle drømmene hennes hjemsøker henne, og at hun er nødt til å ta et oppgjør med fortiden sin for å skape seg den framtiden hun alltid har drømt om.

Egenvurdering:

Jeg synes at jeg har fått begrunnet mye av det jeg skrev i første avsnitt, i resten av teksten. Kanskje har jeg brukt for mye plass på å underbygge påstandene, altså bruken av eksempler. Jeg tror at min parallell til en overgangsperiode der en kvinne blir bevisstgjort på hva hun har og mangler, (for jeg går utifra at det dreier seg om en kvinne, da forfatteren er kvinne) er reell, og synest at jeg har grunngitt godt hvorfor jeg tror nettopp det. Det er jo snakk om en identitetskrise, der personen er blitt fremmed for seg selv. Temaet mitt er konkret, og jeg mener at jeg har fått med de mest sentrale virkemidlene.