Hvorfor kaller vi Skaperen for "Skaperen"? Ved første beskuelse, synes svaret helt opplagt: vi kaller Ham det fordi Han skapte skapelsen. Men det bringer umiddelbart opp ett annet spørsmål: "Hvordan gjorde han det?" Vel, det er sannsynlig nesten like mange forklaringer som det finnes folk. Blant dem finnes det svar som er blitt gitt til oss av folk som faktisk har erfart å nå åndelighet gjennom kabbalaens visdom. Og heldigvis for oss, skrev disse folkene ned og etterlot til oss detaljert informasjon som gir oss svar nettopp på dette spørsmålet.
Disse folka vi kaller kabbalister forklarer at dette fenomenet kjent som Skapelsen, begynte innledningsvis med en tanke, som de kalte "Skapelsens tanke". De forteller oss at denne innledende tanken var "å skjenke godt til Hans skapelser." Hvordan fant de ut dette? De erfarte det, og skrev det så siden ned hva de følte. Men det reelle spørsmålet her er:
Hva erfarte de og hvordan erfarte de det?
Nåvel, for å skjenke godt til noe, må det jo være "noe" å skjenke godt til. Trotts alt, hvordan kan det være noe giving, om det ikke finnes noen til å ta imot det som blir gitt? Det ville selvsagt ikke vært noe poeng. Så for å skape "beholdere" inn i dette bildet, skapte "skjenkeren" et behov, eller som Kabbalister kaller det "en vilje til å motta fornøyelse og nytelse." Dette behovet, vår "beholder", ble så skapt og fyllt med fornøyelse, den mest vidunderlige og underfulle nytelse vi kan forestille oss, og mer dertil.
Imens vår vilje til å motta (som vi vil kalle "Behovet") satt der og følte seg bra, begynte det å føle noe annet. Det begynte faktisk å kjenne at det var "noen" som gav den dens tilfredsstillelse - at det var en "giver" inne i bildet.
Tidligere, kjente Behovet bare nytelse, men ikke at nytelsen kom fra noe eller noen spesiell. Denne oppdagelsen av giveren (Skaperen) gjorde at Behovet ville relatere seg til giveren av nytelsen,Skaperen. Faktisk, Behovets oppdagelse av Skaperen gjorde at Behovet ville bli som Ham,og å gjøre det Han gjør, selv mer enn det den ville ha nytelsen som Giveren kunne tilby.
"Trotts alt," tenkte Behovet, "om Skaperen kan gi så mye, forestill deg hvor mye nytelse Han har! Vel, siden jeg er en vilje til å motta fornøyelse, hvorfor skulle jeg ikke ha denne nytelsen også?" Denne lengselen resulterte i en rett så dramatisk forandring som vil snu hele bildet på hodet.
For å få tak i det Skaperen har, bestemmer `viljen til å motta´ seg for å gjøre som Skaperen gjør, akkurat som våre barn bruker å ville gjøre som vi gjør- for å være som oss. Men Behovet har ingen mulighet til å gi fordi det har ingenting å gi, så det gjør det nest beste- det opphører å motta.Det er ikke det Skaperen gjør, men Behovet regner ut at dette er det nærmeste det kan komme i å være som Ham.
Men åh, for et problem det blir. Nå får ikke Skaperen gjort det som Han var ment skulle gjøre, Han gir ikke, og Behovet gjør ikke det den skulle gjøre heller- å motta. Detta blir bare rot, og Behovet begynner å tenke, "Hvordan kan jeg gjøre det jeg var skapt til å gjøre, men fortsatt kunne bli som Giveren?" Behovet kommer nå med en plan, og for en plan dette er.
Behovet vil ha muligheten til å gi, akkurat som Giveren. Med andre ord, målet er å kunne gi til Giveren, til Skaperen. Men hva vil Skaperen ha? Vil Han ha en ny Volvo? Vil Han ha verdensfred? Vil Han ha medlemskap i en snobbete golfklubb, billetter til Eliteserien, hva?
Vel, å være en giver i sin natur, vil ikke Skaperen noe annet enn å gi.
Eureka!!! Behovet sier til seg selv, "Om jeg mottar fornøyelse, men om så bare fordi det er slik jeg kan gi Skaperen det Han vil ha, så snakker vi. Da vil jeg gi Ham fornøyelse!" Og det er eksakt hva Behov gjør.
Kabbalister forteller oss at historien om Skaperen og dette Behovet, er en modell for hvordan vi kan relatere oss til Skaperen. De skrev bøker som kan lære oss hvordan, og de kalte deres metode for "Kabbalaens visdom," mottagelsens visdom (av nytelse).