Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Maktesløs

Maktesløs

En fortelling om en jente som utvikler spiseforstyrrelser. Skrevet i 9. klasse. Tema: Spiseforstyrrelser blant idrettsutøvere

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
08.02.2008


..98, 99 og 100! Svetten silte nedover ansiktet, og pulsen slo så hardt at det gjorde vondt.  Magemusklene var vondere enn noen gang.

- «Thea! Det er middag! »Ropte mamma fra kjøkkenet.

 

Jeg gikk sliten ned trappa, og inn på kjøkkenet. Maten på bordet fikk magen til skrike etter å få noe å jobbe med. Jeg gafla i meg det som var, til jeg plutselig hørte en stemme i hodet;

- «STOPP!!! Du har vel ikke tenkt til å ødelegge karrieren din som håndball stjerne, bare pga. de fete og kaloribombede middagene du stapper i deg hver dag??! »

 

Jeg ble usikker, men valgte til slutt å ignorere det hele, og spiste opp det som var igjen på tallerkenen. Men stemmen hadde skremt meg. På treninga var jeg fjern og ukonsentrert, og jeg lurte på hva den egentlig ville si meg. ”Var jeg blitt gal?” spurte jeg meg selv om flere ganger, før jeg til slutt valgte å legge det bak meg, og heller konsentrere meg om håndballen isteden. Vi hadde jo fått en ny trener, som virker til å være en ålreit og flink dame, så jeg måtte jo vise hva jeg var god for. Og før jeg visste ord av det, løp jeg bort til ”motstanderen”, tok ballen fra henne, løp bort mot det gamle og slitte nettingmålet, satset alt jeg hadde og heiv mot kassa.


- «Heey! Klarer du ikke å hive en ball inn i et mål en gang, eller?” Hørte jeg treneren skrike oppgitt til meg.»

 

Etter treningen huket hun tak i meg for å snakke om kveldens trening.

- «Jeg tror det hadde blitt lettere for deg om du hadde klart og gå ned ett par kilo, Thea. Som oftest får man bedre selvtillitt å bedre balanse, om man er litt slankere.. »

 

Jeg ble helt stum. Tårene sprengte seg frem, og jeg løp bort til garderoben og rett hjem. Det var ikke første gang jeg hadde fått slike spydige kommentarer etter meg. Men det hadde ikke gått så hardt inn på meg, som det gjorde da. Da jeg kom hjem den kvelden, gikk jeg rett opp på rommet, foran speilet. Det vrengte seg inni meg. De hadde rett. Jeg er feit! Noe måtte gjøres. Fra den dagen, bestemte jeg meg for å gå ned et par kilo. Det første som måtte gjøres var å slutte med alt det søte; kaker, is, sjokolade, snop. De første dagene var ett rent helvete. Kroppen skrek etter sukker. Til slutt klarte jeg ikke å motstå. Jeg heiv innpå av det som var å finne i huset. Etterpå begynte jeg å tenke på det treneren hadde fortalt meg. Jeg følte meg misslykka. Ikke en gang dette klarer jeg å gjøre riktig. Dermed var det gjort. Jeg sprang bort til toalettskåla med hodet over, og stakk fingeren dypt ned i halsen.

 

To uker senere bestemte jeg meg for å stille meg på vekta. Pulsen steg, og jeg kjente hjertet slå hardere. Jeg krysset fingrene og lukket øynene. «Tør jeg å se?» spurte jeg meg selv. I det jeg åpnet øynene og titta forsiktig ned på vekta, følte jeg meg med det samme ti kilo lettere. Vekta var blitt mindre! To kilo slankere!

 

Dagene etter føltes bedre. Det var en motivasjon å se at slankekuren hadde funka. Men jeg gikk ikke fort nok ned. Jeg gikk rundt og snakka til meg selv, for å finne en bra løsning. Dermed gikk det opp for meg; «Siden jeg klarte å slutte med godteriet.. Da må jeg vel klare å kutte ned på maten også, og i tillegg trene.»

 

En uke senere kjente jeg for en gangs skyld følelsen av kontroll og at jeg endelig klarte å mestre noe. Samme ettermiddag gikk jeg på trening igjen. Noe jeg ikke hadde vært på siden den kvelden treneren ”mobba” meg. Da jeg kom på treninga, så jeg fort at jeg hadde gått glipp av mye den korte stunden jeg var borte. Salen til treninga var fulldekket med masse folk, og bordene var dekket med masse god mat. Magen bråkte som et stort orkester inni der, og jeg var sulten. Men jeg kunne ikke sprekke, kunne ikke skuffe meg selv og treneren, kunne bare ikke tillate det! Treneren skulle få se at jeg ikke tar håndballen forgitt. At jeg virkelig skulle gjøre noe med problemet. I og med at det ikke ble noen trening i dag, og at jeg ikke var pyntet til anledningen, bestemte jeg meg for å gå ut å jogge i stedet.

 

Da jeg kom hjem, kjente jeg med det samme at noe uventet kom til å skje. Inne i stua satt mamma og pappa, med bekymringsfulle øyne, og mamma var nesten på gråten.

 

Neste morgen kom mamma opp med frokost på senga, og ba meg tryglende om å spise litt. I det øyeblikket jeg skulle til å ta en liten bit, kom stemmen sterkere tilbake. Dermed heiv jeg maten ned på gulvet, og skrek hysterisk:

- «Mamma! Du har ingen verdens ting med om jeg spiser eller ikke. Det er min kropp, og det er jeg som bestemmer over den! Skjønner du det?»  

 

Mamma fikk ikke frem ett eneste ord, men ansiktsuttrykket sa nok. Da jeg så hvordan mamma reagerte, fikk jeg med det samme dårlig samvittighet. Men jeg klarte ikke å få meg selv til å gå ned til henne å be om unnskyldning.

 

På skolen følte jeg at folk stirra på meg, som om de aldri hadde sett meg før. Og da jeg spurte en om hva det var, fikk jeg ett kjempe sjokk. «Tynn? Jeg? Har det klikka fullstendig for dem alle?» tenkte jeg stille for meg selv. Men prøvde å skjule det hele med et lite smil.

 

Senere på dagen var det duket for den årlige ”kupertesten”. Dette var noe jeg hadde gruet meg til hvert år, men jeg bestemte meg for å gi alt jeg hadde. Ingenting skulle stoppe meg! Ingenting!

 

Med det samme jeg skulle til å reise meg, for å gjøre meg klar, følte jeg svimmelheten tok overhånd. Men jeg kom fort til hektene igjen, og satset alt jeg hadde.

 

Etter et par minutter kjente jeg beina var så stive at det kjentes ut som om de ikke ville bære meg lenger, og alt gikk rundt for meg. Jeg prøvde å fortsette å løpe, men bena rikka seg ikke en meter. Hjertet begynte å slå saktere og saktere. Plutselig ble alt svart.

 

Utsultet og maktesløs kunne jeg høre de blå sirenene kime på lang avstand…


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil