Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Fjellet som økosystem

Fjellet som økosystem

Ulike soner i fjellet, planter og dyrs tilpasninger og høydeprofil. Ekskursjonsrapport i 3BI.

Sjanger
Rapport
Språkform
Bokmål
Lastet opp
29.01.2008
Tema
Natur


Med fjell regnes områdene over den klimatiske skoggrensa. Det vil si at fjellbjørkeskogen ikke regnes med her. Ved polarsirkelen ligger skoggrensa rundt 500-700 meter over havet. Langs kysten av Troms er den nede i 100-200 m.o.h.

 

Store deler av landet består av fjell, omtrent halvparten av landets totalareal ligger over barskoggrensen.

 

<bilde>

 

Fjell er et sårbart økosystem, særlig fordi vi her begynner å nærme oss yttergrensene for hvor det er mulig å overleve, marginene blir derfor små. Plantedekket avtar med høyden. Derfor er det vanlig å inndele høyfjellet i tre soner: lavalpin, mellomalpin og høyalpin sone. Grensene til de ulike sonene varierer mye, alt ut i fra de abiotiske faktorene som spiller inn!

 

Sonene i fjellet

Den lavalpine sonen strekker seg fra skoggrensen og opp til der sammenhengende blåbærvegetasjon og vierkratt tar slutt. Altså ligger sonen i høyder fra ca. 300-1300 moh, alt utifra hvor i landet man befinner seg. Den lavalpine vegetasjonen domineres av dvergvier, dvergbjørk, einer og lyngplanter. Her ser man mer variert vegetasjon og mange flere plantearter enn høyere opp i fjellet. Grunnen til at flere plantearter trives her, er pga den tykke, næringsrike jordsmonnen og den gode vanntilførselen!


 

I denne sonen kan det også enkelte steder mangle sollys pga det ujevne terrenget. Myrer og torvdannelser kan forekomme, men jorden er stabil. Den øvre grensen til den lavalpine sonen er ikke like klar som den nedre (skoggrensen), men oppover i den lavalpine sonen tynnes lyng og krattvegetasjonen og der hvor blåbærlyng forsvinner som bestandsdannende er det vanlig å trekke grensen mot den mellomalpine sonen.

 

<bilde>

 

<bilde>

 

I den mellomalpine sonen domineres nå vegetasjonen av gressenger og kortvokste dvergbusker så som krekling, blålyng og reinrose. Jorden er mindre stabil i dette beltet på grunn av frost, snøsmelting og kraftig rein. Frost og tining kan føre til at steiner presses opp av is i jorden og blir liggende på overflaten, snøsmelting og regn kan føre til at gjennomfuktet jord kan skli nedover og det dannes jordfolder på tvers av terrengets fallretning. Dette gir ustabile vekstforhold for plantene. I denne sonen ser vi mye sollys og god tilgang på vann, men jordsmonnet er ikke like næringsrikt som i lavalpin sone. Den mellomalpine sonen strekker seg fra ca. 500 moh til ca. 1800 m.o.h.

 

Den øvre grensen mot høyalpine sone er noe uklar, men der den sammenhengende vegetasjonen opphører kan man se at man er i ferd med å bevege seg over i den høyalpine sonen.

I de høyeste fjellstrøkene har man helt øverst en vegetasjonssone som kalles den høyalpine sonen. Sonen kan strekke seg fra ca. 1200 moh og opp til de høyeste fjelltoppene, over 2400 moh. I den høyalpine sonen er ikke vegetasjonen lenger sammenhengende. Plantene står enkeltvis eller i små grupper. Enkelte steder kan man likevel finne større områder med Issoleie som står så tett og tallrike at de nesten kan minne om en hvitveiseng.

 

Issoleie er blomsten som har høyderekorden i Norge. Den er funnet opp til 2370 m.o.h. i Jotunheimen. Også andre blomster som rødsildre, fjellsmelle, rosenrot og reinrose forekommer i over 2000 meters høyde. De plantene som likevel går aller høyest er lav og mosearter. Ellers er stein og blokkmark, snø, isbreer, vind og kulde dominerende elementer i denne sonen. Jordsmonnet er dårlig og tørt i høyden, og vannet får ikke trengt ned i jorden. Man kan si at næringsinnholdet i jordsmonnet avtar med høyden over havet.

 

<bilde>

 

Ekskursjonen vår

Tidlig, mandag i uke 35 møtte vi opp med fjellsko på bena og godt humør! Den lange bussturen førte oss tilslutt opp til Gjendesheim i Vågå! Det var iskaldt i luften og fluer overalt, men vi kledde på oss og startet opp på den tre dager lange ekskursjonen vår…

 

Mandag

-  Fjelltur opp til et fjellvann på høyalpin sone. Vi stoppet opp på hver sone, plukket plantearter og fikk den informasjonen vi trengte.

-  Middag

-  Felles samling i peisestuen. Her navnga vi plantene våres og skrev fakta om de også.

-  Tidlig i seng i sovesalen vår.

 

Tirsdag

-  Deilig frokost med sunt, norsk fjellbrød!

-  Hadde tenkt oss opp på Besseggen, men tiden ble knapp så vi gikk heller en fjelltopp ved siden av. Turen var lang men deilig når den var vell overstått.

-  Ulike oppgaver og undersøkelser: måle temp i bakken forskjellige steder, måle temp i vann, sette opp insektsfeller osv.

-  Middag, med ekstremt god kålrabistappe! Spiste meg helt fordervet.

-  Felles samling i peisestuen. Vi fortsatte arbeidet med å navngi planter, legge de i papir og gjøre de klare for press. Jeg satt lenge for å skrive litt fakta om de plantene jeg hadde funnet og om de ulike sonene vi hadde vært igjennom.

 

Onsdag

-  Senere frokost denne dagen.

-  Hentet insekter i fellene fra gårsdagen.

-  Pakket

-  Satt oss på bussen glade, fornøyde og mette på norsk natur!

 

Ryllik – Lavalpin sone

Rylliken lever omtrent over hele landet. Det er en av våre vanligste planter, og vokser gjerne i grøftekanter, tørre bakker og enger fra lavlandet og helt opp til snaufjellet. I fjellet finnes den opp til 1400 moh. Ryllik vokser nesten alltid på eller i nærheten av kulturbeite. Ryllik er en svært variabel planteart og arten har stor evne til å tilpasse seg nye omgivelser. Rylliken har nok tilpasset høyden sin for å få sett sola og for å lettere kunne formere seg.

 

Fjelltimotei – Mellom alpin sone

Fjelltimotei liker å leve i klynger, ujevnt terreng, sollys og fuktig jord. Grunnen til at arten har tilpasset seg høyden er fordi at de skal ha en mulighet til å spre frøene sine og nyte solen!

 

Krekling – Høyalpin sone

Kreklingen har tilpasset seg veldig for å trives best mulig oppe i den kalde høyalpine sonen. Arten er ikke høy, for å få mest mulig ly for vinden vokser den minst mulig. Bladene er tørre, nåleformede med fure under. Dette er for å holde ut best mulig i et tørt klima uten spesielt mye næring i jorden. Bladformen gjør at kreklingen kan klare seg på helt ekstreme lokaliteter, f.eks. voksesteder med sterk sol, frost eller vind. Det at bladene har så liten overflate og så tykk hud, gjør at vann nesten ikke fordamper bort, denne planten sparer på vannet!

 

Da vi gikk våre to fjellturer støtte vi på ulike områder:

- Lavalpin sone

- Mellomalpin sone

- Høyalpin sone

- Myr

- Fjellvann

- Fjord

- Eng og grasbakke

- Blåbær heier

- Bekker

 

Gjendesheim, der vi sov, lå i lavalpin sone. Når vi gikk turer oppover fjellet så vi hvordan vegetasjonen forandret seg ut i fra hvor høyt opp vi gikk! I lav- og mellomalpin sone lever dyr og organismer godt, økosystem og næringskjeder blir dannet og det finnes nok av mat, næring og vann!

 

Med økende høyde over havet avtar temperaturen og samtidig øker den direkte innstrålingen. Disse forholdene, sammen med manglende tre- og busk sjikt, fører til at temperaturskiftningene i fjellet er spesielt store. På grunn av de lave temperaturer har fjellet mer snø enn lavlandet, og snøens fordelig er en av de viktigste økologiske faktorene for forekomsten av de ulike vegetasjonstypene. Selv om snø mengde varierer er det stort sett den samme fordelingen i terrenget. Snøen blåses av rygger og forhøyninger og legger seg i snøleier bak.


 

På rabbene ligger snøen tynt eller er helt borte om vinteren mens om sommeren er de tørre. Plantene som blir voksende opp her vil ha lang vekstsesong og må tåle sterk vinterkulde og sommertørke.

 

I forsenkningene blir plantene beskyttet mot sterk kulde ut i fra hvordan snøen legger seg. Disse plantene har en veldig forkortet vekstsesong, og i løpet av bare få uker må de gjennomføre vekst, blomstring og frøsetting. Når vi kommer opp på høyalpin sone blir alt litt mer ekstremt, både de abiotiske og biotiske faktorene. Her er det vind, lave temperaturer og liten tilgang på vann som dominerer. Det er også vanskelig for dyr og organismer å leve så høy, pga den lille næringen og vanntilførselen som finnes der.

Tilpassninger til planter og dyr i fjellet…

 

Vegetasjonen i den korte snøfrie perioden på fjellet utgjør en betydelig energivekslingsflate. Vegetasjonen akkumulerer biomasse som plantene selv, og de andre delene av økosystemet er avhengig av.

 

Eksempler på blomster med form som hulspeil med fruktene i brennpunktet er reinrose og Issoleie. Det er vist at temperaturen i sentrum av slike blomster er høyere enn i luften rundt. Disse blomstene kan lokke pollinerende insekter med et lunt sted å slå seg ned,(naturens lille varmeovn).

 

En annen tilpasning er den ukjønnede formingen hos noen planter de er uavhengige av insekter og andre faktorer for befruktelsen, og dette kan skje hurtigere. Dvs. at det da blir en kort vekst sesong. Noen setter frø uten den forutgående befruktningen. Et eksempel er fjellrapp. Noen arter utvikler yngelknopper som egentlig er små planter, et eks er lusegras. Gran, som er et tre, som bor i fjellbjørkeskogen har ofte et buskeaktig preg. Rundt har den også ofte mange små-graner. Små-granene kommer fordi snøen trekker de nederste grenene ”hovedtreet” ned mot bakken, og disse slår rot.

 

I økosystemet er det fordel for alle dyr å ha en kamuflasje farger, både for byttedyr og rovdyr. Den hvite vinterpelsen til både reven og haren er et eksempel på dette. Mønstrene på diverse dyr er også viktig for at den skal gå i ett med naturen. Fugle egg har også kamuflasje farge.

 

Plantene har også tilpasset seg på fjellet i forhold til vind. Generelt er de lave og man kan finne planter i tuer som beskytter planten. Dette gjør også at plantene ikke gir fra seg varme like lett. Mange planter har i tillegg hår over stengel og blad som også beskytter for å holde på varmen. Bladene kan også være sammenrullet og er også 10-40% tykkere i fjellet for å holde på varmen.

 

Dannelse av en tilpassning

På fjellet lever både planter og dyr på en utpost. De opplever korte somre og lange, kalde vintre. Til og med midt på sommeren kan snøen legge seg for en kort periode, og dette gjør at det stilles store krav til de organismene som skal leve der.

 

<bilde>

 

I cellekjernen ligger arvestoffet til både planter og dyr, dette kalles kromosomer eller DNA. Det er altså lange tråder hvor oppskriften på egenskapene ligger på rekke. I løpet av livet blir hele DNA molekylet, eller deler av det, ofte kopiert.

- Alt i en celle blir kopiert hver gang du trenger en ny celle, til og med alt arvestoffet.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil