Han hadde ikke lyst til å stå opp, men gjorde det likevel. Inne på badet stilte han seg opp foran speilet og betraktet seg selv med lettere avsky. Overalt på kroppen kunne han se blå og gule flekker, og noen hadde begynt å få et gyselig grønnskjær.
Det verket i hele kroppen mens han gikk ned trappen og inn i kjøkkenet. Han var aldeles ikke sulten, men tok seg allikevel en brødskive av gammel vane. Kanskje var han heldig i dag. Kanskje var de andre lei av spillet, og ville spille noe annet. Og best av alt; kanskje de i det hele tatt glemte å ringe.
Han var ikke heldig. Telefonen ringte intenst ute fra gangen.
”Jeg kan la være å ta telefonen”, tenkte han, men slo tankene fort fra seg. De ville helt sikkert skjønne at han egentlig ikke ville. At han ikke torde, og de ville si at han var ei ”jævla pyse”. En liten stund overveide han å bli kalt ”jævla pyse” istedenfor å ta telefonen, men bestemte seg tilslutt for bare å hoppe i det. Med en hånd som skalv tok han opp røret.
”Hallo”, sa en stemme. ”Vi drar til samme tid i dag”, hørte han fra telefonen. ”Du kommer, ikke sant? Spurte stemmen, og uten å vente på svar fortsatte den: ”Du må komme, det blir så kjedelig uten deg”, sa stemmen som om det avgjorde saken. Da stemmen ikke fikk noe svar, sa den: ”Kom igjen da, vær litt kompis. Vi er jo bestevenner”. Han så ned på armen sin der en ekkel, gulgrønn hevelse hadde begynt å spre seg utover.
”Jo da, jeg komm…”
Han kom ikke lenger. Stemmen i telefonen avbrøt ham: ”Flott, da ses vi”, sa stemmen fort og ble borte med et ”klikk”.
Han la på røret og ble stående en stund og kjenne på at magen knøt seg i en stram knute.
Han hadde hatt denne følelsen lenge. Følelsen av å være fortapt i letingen på en løsning. Alt virket så håpløst, han kunne ikke finne lyspunkt noe sted. Selv når han sov kom han ikke unna. Følelsen av å alltid måtte prestere fulgte ham i drømmene, eller marerittene. Han måtte gjøre det bra i dag. Skadene var ille nok som de var om han ikke skulle tape i dag også. Alt var lagt til rette for at det skulle gå bra. Han hadde spist riktig til riktige tider. Hver kveld hadde han tatt proteintilskudd med jordbærsmak, etter å ha drillet skudd i hagen. Og før han hadde lagt seg om kveldene hadde han gjort armhevninger og sit-ups. Men allikevel hadde han denne ekle følelsen av at alle innvollene var knytt sammen i en eneste stor kjerringknute.
Han gjorde seg klar til å dra for å møte ”bestevennen” og de andre, slik som de hadde avtalt. Tanken på hva som ventet gjorde ham kvalm. Konk var det verste spillet han visste, og King Konk var den verste personen han visste, selv om han ikke protesterte på at de var ”bestevenner”. Han håpet at etter i dag skulle han være kongen av konk, og ikke ”bestevennen”.
I underbevisstheten ante han at å slå King Konk, kunne gjøre vondt verre. En gang tidligere hadde han slått King Konk i sekstimeteren på skolen. Det endte opp med at han fikk flere blåflekker enn noen gang før. Men tanken på å være sjef over løkka var dominerende. Tenk å kunne bruke stormålet når man ville. Han smilte nesten ved tanken.
Der stod de. Borte ved stormålet, ”bestevennen” og gjengen. Han kjente magen knyte seg enda strammere da han fikk øye på femmetersmerket. Tre meter ut fra femmetersmerket var det tydelige spor etter løping, ellers var løkka jevnt slitt.
”Hei, få opp farta! Du er seint ute”, ropte King Konk som hadde fått øye på ham. Han svarte ikke, men satte opp farten de siste meterne.
Mens han tok skoene på seg, fulgte han de andre i øyekroken og kunne se dem innta sin vanlige plass, rett utenfor sekstenmeteren. Etter å ha knytt skoene stramme og fine, inntok han sin plass rett utenfor streken i målet. Han måtte alltid begynne i mål. Noen ganger greide han ikke å redde og tapte uten engang å få skyte. I dag var det annerledes. Han skulle redde, skyte og vinne. Med disse tankene i hodet, la han ikke merke til at King Konk la ned fotballen på sekstenmeteren og gjorde seg klar til å skyte.
Skuddet kom så fort at han ikke hadde tid til å reagere. De lo og belærte ham at han måtte følge bedre med. Han ble helt rød i fjeset av sinne, og snudde seg fort etter ballen for å skjule sinnet.
Nå hadde han bare to sjanser igjen. Neste skudd kom. Han hadde ventet å måtte slenge seg, men King Konk sleivet og skuddet ble bare ei svak lompe som han enkelt fanget i et fast grep. ”Jeg greide det, jeg greide det”, tenkte han stolt, men viste ikke tegn til stolthet på utsiden, idet han gikk ut mot sekstenmeteren. ”Én gang måtte du jo ha flaks”, var kommentaren fra King Konk, men det ødela ikke for selvtilliten som holdt på å bygge seg opp inni ham. Et blikk på King Konks uttrykk fortalte nok. King Konk var redd.
Ute ved sekstenmeteren la han ned ballen og gikk noen meter bakover for å hente fart.