Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Identitet

Identitet

Om å bli utstøtt grunnet hudfarge.

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
22.11.2007


Han spiste akkurat det samme som deg til frokost. Han gikk til kirken, der hvor han ble konfirmert for 3 år siden. Han feiret Jul, han feiret Påske. Han bodde i Oslo, han gikk i fine klær. Han var den som var opptatt med kameratene sine hver eneste dag, han var godt likt. Han hadde mobil,data og alle de tingene vi tar som en selvfølge å ha her i Norge. Han bodde hos mamma, han bodde hos pappa. Han var verken fattig eller rik, han var som alle oss andre. Han gikk på fester, han sjekka damer. Han var født i Oslo, og hadde alltid bodd der.Ingenting sa at han var anderledes, kun meningsløse kommentarer om at han ikke var lik andre pga hudfargen.

 

Mamman og faren hans var lykkelige, en dag tok det slutt. Han måtte flytte til Frogner med faren sin. Han begynte på ny skole, der hvor ingen kjente han. De vennene han hadde før hadde han ikke lenger, han kunne ikke holde dem, for venner er som blomster, de må vannes og stelles. Han hadde ingen til å få han til å le når han helt hadde glemt hvordan det gjøres. Den vakre himmelen skyltes kun forurensning, det fikk han til å tvile på atmosfæren. Han møtte opp alene, gikk langst gangene, alene. Han gikk til klasserommet sitt, satt seg ved en pult som sto for seg selv. Han kjente at alle så på han, han kjente blikkene brenne seg inn i nakken. Han hørte de hvisket, hva de tenkte visste han. Han visste hva de sa, han visste hvordan de så på han. Han følte seg truet, redd og alene. Han følte seg ikke velkommen.


 

Han var ikke sterk nok til å føle at han hadde makt, han hadde ingen venner. Han var en stor gutt, men avslutta alikevel dagen med gråt. Om dagen ventet han på natten, om natten ventet han på dagen. Han gråt seg til søvnen, hvor lenge han gråt visste han ikke, han gråt utenfor tiden. Han ønsket å være et sted hvor han følte seg fri og velkommen. Han prøvde å være sterk og ha mot, men all styrken hans bruktes til å stå opp til en ny dag og vite at han igjen skulle kjenne alle blikkene. At han igjen skulle få ordet "svarting" slengt etter seg i gangene.

 

Guttegjengen med de fine blonde jentene hengende over seg, sto på hjørnet og så på han. De hadde stygge ufølsomme blikk, blikk som sa at de ønsket han langt vekk og at han skulle dra tilbake der hvor han kom fra, at han ikke passet inn. Han snudde seg vekk, og hørte de le bak seg. Han ignorerte det, mens han kjente tårene presse fram fra baksiden av øynene. Presset seg fram som unger i kø til en berg og dal bane, og fylte øynene opp.

 

Han gikk hjemover, klokken nærmet seg 10 og mørket kom. Han hadde spilt fotball, men skulle aldri spille igjen. Han hadde sittet på benken under halve treninga, treneren kom med uttalelser som at de som var rene var de som kunne spille, mens de "urene" kom bakerst og sist, og måtte sitte på benken. Etter en lang stund på benken, fikk han gå. Han fikk gå 5 minutter før, noe som hadde overrasket han som et jævla attentat.

 

Det ble mørkere og mørkere ute, snart var himmelen blitt kull svart. Han hadde sett opp på stjernene på himmelen, og sett årets første snøfnugg dale ned igjennom tomheten og stillheten der hvor han sto. Han sto og tittet opp i mørket, og prøvde og fortrenge alle dagens hendelser, prøvde og fortrenge verden fra seg selv. Han hadde stått helt alene, ute på den store tomme plassen av asfalt. Han var så fortapt i sitt eget sinn, at han ikke hadde lagt merke til fortrinnene som stadig hadde nærmet seg bak han, snøen som akkurat hadde lagt seg som et tynt teppe over bakken isolerte lyden av jogge skoene dems. Han snudde seg sakte mot dem, med et spørrende blikk i de blanke øynene, som ble blankere og blankere jo nærmere skrittene kom. De var kommet kun et par meter fra han, stemmene dems fylte tomheten, og brått var stillheten borte. De stelte seg i en åpen ring omkring ham, redselen hans kunne føles på mange mils avstand. Hendene hans klamret seg til mobilen han hadde i hånden, knokene ble helt hvite. De gikk tettere innpå han, og nysnøen så ikke lengere ut som nysnø.

 

Hvor lenge han sto med dem omkring seg visste han ikke. Han gikk seg vill i sine egne tanker. Langt fra der han ville være og druknet i sjelesorg, fylte hodet hans seg med stemmer og det kommer bare flere folk. Han følte straks det første slaget borre seg inn i magen, det fikk han til å knekke sammen å falle om på bakken. Han prøvde og famle seg opp på beina, men da kjente han det andre slaget mot nakken og han lå på bakken som en fange, fanget i deres hat mot dem som ikke er lik seg selv. Fanget, med alle lukte dører til frihet. Ingen vei ut, ingen snakk om å komme seg unna. Det fantes ingen Escape knapp, det fantes ingen anger. Ingen fri vilje.

 

Det tredje slaget kjentes midt i ansiktet, sentrumet for utseende hans var knust og ødelagt for alltid. Det fjerde slaget kjentes mot tinningen, det femte mot nesa, og det første av blod kom til syne, snøen var ikke lenger ren og hvit. Det sjette, det syvende og det åttende slaget var spark i magen, hele hans verden var snudd på hodet. Han hørte de snakket sammen, han hørte de kun som en svak bilmotor som var langt borte, registrerte ikke hva de sa.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil