”PIIP PIIP PIIP!!” Hyler vekkerklokka. Hver morgen. Mandag til fredag. Du kjenner deg kanskje igjen? Vi haler oss opp fra den trygge, gode varme dyna, og ut i den kalde mørke morgenen. Så ser vi på klokken. Ja, det er nå vi banner. For det første så må vi ha på sminken innen to minutter før vi springer rundt i huset og roper ”MAMMA, HVOR ER DEN BLÅ GENSEREN MIN!?” Mens banner vi gjentatte ganger. Sminken går fort, noen svarte klatter her og der, så er vi ferdig. Med brødskive i munn, jakka på slep og sekken halvveis nedover ryggen så kaster vi oss bortover veien. Vi har en tvangstanke; komme fram fortest som mulig. Jo før, jo bedre. Det er derfor vi småløper ned til trikken i dette øyeblikk.
Når vi er 50 meter unna, så ser vi trikken sakte men sikkert flyte bortover, vekk fra holdeplassen. ”Nei! Nå må jeg vente!” Tenker vi. Vi har jo aldeles ikke tid til å vente! Vi skal jo være på skolen minst 15 minutter før, hallo! Vi får panikk. Vi går rastløst fram og tilbake. Sjekker mobilklokka hvert 30 sekund. Hvert minutt teller. Når trikken kommer fem minutter senere, har vi ventet i en halvtime. Er det virkelig mulig at trikken kan bruke SÅ lang tid? Vi har jo et tidsskjema her! Trikken burde komme akkurat nå vi kommer. Ikke før, ikke etter, men PRESIS. Alt skal være nøyaktig, eller før presist. Kommer vi for sent faller hele meg, landet, verden, UNIVERSET sammen.