”Gjør rede for den andre industrielle revolusjon både sosialt, politisk og økonomisk”
Den massive sosiale, økonomiske, politiske og teknologiske forandringen, som startet med dampmaskinen, og utviklet seg videre til elektrisitet og velferdsordninger kaller vi for den industrielle revolusjon.
Man kan gjerne si at den industrielle revolusjonen er delt inn i to ulike perioder. Den første handler mest om hvilke store forandringer som skjedde i Storbritannia mot slutten av 1700-tallet, mens den andre beveger seg mer mot Storbritannias ledende konkurrenter; Tyskland og USA i andre halvdel av 1800-tallet.
Jordbruksrevolusjonen er en stor faktor til at den industrielle revolusjonen oppstod. Jorbruket ble mye mer avansert med nye ploger og såmaskiner, og kunnskapen vokste. Man fant nye typer grønnsaker å dyrke og produksjonen eksploderte. Dette førte til at det ble overflod av bønder og landarbeidere, som da ble nødt til å flytte til industriområdene for å få seg arbeid på fabrikker. En annen årsak til den industrielle revolusjon er at gjennomsnittsalderen økte, man hadde mer mat, bedre hygiene og færre sykdommer. Folketallet økte betydelig og førte til at tilgangen på arbeidskraft til fabrikkene ble større.
I den andre industrielle revolusjonen kom det er rekke nye måter å få opp produksjonstempoet på, og det kom masse nye vareslag på markedet. Et tett sammarbeid mellom vitenskap og industri er et godt kjennetegn for denne revolusjonen. Nye energikilder som olje og elektrisitet ble tatt til bruk og stålproduksjonen økte fra 80 000 tonn i 1850 til 28 millioner tonn i 1900.
Folketallet i Nord-Amerika økte også betydelig. I årene 1850 til 1914 hadde folketallet økt fra 7 millioner til 82 millioner. Dette skyltes først og fremst at dødeligheten sank, men også masseutvandringer fra Europa. Mer enn 50 millioner europeere flyktet fra fattigdom og hungersnød, og de fleste vendte aldri tilbake.
Før den andre industrielle revolusjonen kom hadde flertallet av befolkningen på jorden alltid bodd utenfor byene, men på 1800-tallet begynte menneskene å flytte seg fra bygda og inn til byene. Grunnen til dette var at det var bedre tilstand i byene, bra transportmuligheter, kloakksystemet hadde forbedret seg og det var mye lettere å finne seg en jobb. Dette førte til at det kom mange nye yrker og yrkesgrupper som gjorde at statusen til middelklassen økte. Blant disse nye yrkene var det kontorister, bokholdere, ekspiditører, revisorer, forretningsførere og driftsledere. Underklassen i byen bestod av arbeidere og tjenestefolk.
Etter hvert som jernbanen ble større og prisene sank ble det også mulig for arbeiderklassen å reise med sporvogn og undergrunnen, og det ble med ett enklere for folk å bo lenger unna arbeidsplassen. Dette gjorde at arbeidsfamilier kunne flytte til billigere og bedre boliger i forstedene. Kommunale myndigheter sørget også for sanitæranlegg og søppeltømming, bygnings- og helseinspeksjon, skoler, parker, politi og brannvesen. Livet så mye lysere ut for menneskene som bodde i byene. Også natten var blitt lysere etter at gass, og senere elektrisitet ble oppfunnet og gjorde at gatene ikke lenger ble betraktet som mørke og utrygge.
I de fleste europeiske land var faglig organisering mer eller mindre forbudt frem til 1850. Men etter hvert som arbeiderne ble bevisst på sine egne rettigheter dannet de allikevel fagforeninger, og organiserte streiker og forhandlinger. De kjempet for bedre lønn, kortere arbeidsdager og bedre arbeidsvilkår. Arbeiderne involverte seg også i politiske partier og regjeringen ble daglig minnet om misnøyen og uroen som levde blant folket. I 1880-årene fikk den mektige tyskeren Otto von Bismarck gjennom en rekke forslag om arbeiderforsikringer, som kan minne oss mye om skatten vi betaler idag. Arbeiderne måtte selv betale premie til sykekassa og pensjonskassa, mens staten skulle yte tilskudd. Bismarcks motiv var å få arbeiderne til å bli avhengige av staten. En ny politikk kalt sosialliberalismen ble også innført, og den gikk ut på at politikerne lanserte sosiale reformer for å bedre levekårene i arbeiderbydelene, og for å søke støtte i den politiske kampen. Etter 1870 ble det også innført blant annet obligatorisk folkeskole og offentlig helsevesen. Det at befolkningen samlet seg i byene gjorde at det ble lettere å organisere disse velferdstiltakene.
I lang tid var de kun de rike, altså velstående borgere, embetsmenn og de med eiendom som hadde stemmerett. Det tok mange år før presset nedenfra, fra organisasjoner og politiske bevegelser gjorde at de rike måtte gi etter og de utvidet stemmeretten til å gjelde alle voksne menn. Nå var det ikke lenger et så begrenset valggrunnlag som før, men overklassen behold fortsatt kontrollen over hvem som skulle sitte i regjeringen i mange land. Etter 1870 da alle menn fikk stemmerett kom spørsmålet om stemmerett for kvinner fram. Mennene fryktet at dersom kvinnene fikk adgang i samfunnsmakten ville hjemmene undergraves. De memte også at kvinner ikke hadde kunnskap nok til å følge med i politikken. Selvom kampen for kvinners rett var stor var det kun få land som innførte allmenn stemmerett for kvinner før første verdenskrig. Kvinner fikk ikke stemmerett i England før i 1928 og i Frankrike i 1944, men etter første verdenskrig innførte de fleste andre land stemmerett for kvinner, gjerne som en annerkjennelse av det sammfunnsansvaret de hadde tatt under krigen. Industrialiseringen og moderniseringen av samfunnet bidrog etterhvert til at den tradisjonelle kvinnerollen ble endret, og behovet for kvinnelig arbeidskraft ble stort, både i fabrikkene og i private hje som trengte tjenestefolk. De såkalte kvinneyrkene som sykepleier, skolelærer og kontorist ble mer aktuelle for kvinner, men de føeste yrkene ble bare sett på som passende for ugifte kvinner.