Greske skulpturer

Forbildet for en naturtro fremstilling av det menneskelige legemet, har sitt utgangspunkt i klassisk gresk skulptur. Et spesielt trekk ved den tids kunstsyn var interessen for overflateanatomi. Den klassiske greske skulptur med sin tilnærmet korrekte anatomiske fremstilling ble en gulllstandar i romersk tid og ble siden gjeninnført som ideal i renessansen. Presis kunnskap om menneskets anatomi ble imidlertid først tilgjengelig på 1600-tallet, og det er derfor imponerende hvordan skulptører i det femte århundre f.kr. mestret overflate anatomien uten å ha studert menneskets muskler og knokler forløp.

De greske skulptørene hentet inspirasjon fra egyptiske skulpturer, men de ga skulpturene sine mer liv og bevegelse. For første gang i kunsthistorien ble nå skulpturer hogd ut helt frittstående fra steinen. Til forskjell fra egypterne laget ikke de greske billedhuggerne skulpturer som forestilte konger, dronninger eller guder. Grekerne var mer opptatt av human anatomien seg selv, som et ideal på skjønnhet. De brukte matematiske utregninger for å skape det de mente var en vakker kropp.