Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Svartsjøen

Svartsjøen

En skrekkhistorie fra en skogstur.

Karakter: 5 (10. klasse)

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
16.05.2007
Tema
Grøssere


Det bare skjedde. jeg kan ikke forklare det, jeg vil ikke forklare det heller. Men jeg vil prøve å forstå det. Vi var på hytta, jeg, Vegar, Peter og Bjørn. Langt inne i skogen, ved svartsjøen for å være nøyaktig, tidlig i september, tåken lå tykk mellom bartrærne dagen vi kom. Det var helt vindstille, greinene hang slapt nedover, som om de var tynga av stemningen; i alle fall virket det sånn. Hytta vi skulle bo i var et lite brunmalt trebygg, som stod på toppen av en slags kolle, omkranset av noen høye furutrær. Fra der vi nærmet oss var det var en liten, nesten gjengrodd sti som slynget seg opp til den rødmalte døra. Rundt hytta, på sørsiden, stod det et treskjul i skråningen ned mot vannet, det var tuer, krat og lyng overalt, blåbærlyngen var spesielt dominerende her, men fruktene som en gang hang på den var borte.

Det var to timer siden vi kom til hytta, og vi hadde akkurat tatt med oss fiskeutstyret ned til vannet for å se om fisken bet. Det skulle visstnok være bra med fisk her etter det vi hadde hørt.


 

Etter en time nede ved vannkanten, hadde vi fått to ørret og tre abbor, alle med grei størrelse, nok til en middag for alle oss fire. Det var da Vegar fant ut at han skulle prøve å fiske med sluk (bare for moroskyld, hittil hadde vi bare fisket med flue), og slik starta problemene. Den glinsende saken svevde gjennom luften, nesten ut av synet p.g.a. tåken. Etter å ha latt den synke noen sekunder begynte Vegar å sveive inn, men kroken satt fast. Han dro og slet, og etter hvert virket det faktisk som om han fikk den løs på en måte. Men fortsatt hang tydeligvis noe digert på kroken, det kunne ikke være fisk i og med at det ikke stritta imot. ”Sikkert en diger stokk”, sa Vegar, gjennom sammenbitte tenner, mens han for alle krefter prøvde å få opp kroken. Selv om det virket riktig der og da, kunne han ikke tatt mer feil.

 

Rett før kroken møtte overflaten stivnet plutselig Vegar til, stangen hans glapp ut mellom hendene, og i svime ramlet han bakover. Så fort vi kunne løp vi han til unnsetning, men vi kom for sent, hodet hans deiset i bakken, og traff steinen bak han, en rød velkjent væske fløt ut over steinen. Rent instinktivt snudde jeg hodet mot vannet, og da skjønte jeg med en gang hva som hadde skremt Vegar. Rett under overflaten, et par meter ut fra vannkanten, på veg nedover mot dypet med fiskestangen til Vegar på slep, var silhuetten av en menneske skikkelse. Ansiktet lå vendt oppover slik at det ble mulig å se for oss som stod på land. Den var uten tvil det mest fryktinngytende synet jeg noen gang hadde sett.

 

Vi satt i hytta. Vegar lå på bordet foran oss, vi hadde bandasjert hodet hans, og det så ut som om blødningen var stoppet. Hva vi skulle gjøre var en annen sak, men en ting var sikkert, ingen hadde lyst til å være her mer. Det begynte å bli sent og med det mørkt, derfor var det bare tull å prøve og komme oss til bilen som var flere mil unna, når Vegar ikke kunne gå. Det var ikke noe annet valg en å vente til i morgen…

 

En krafsing på veggen fikk meg til å våkne. Det var bekmørkt, og jeg kunne ikke se noe som helt. Der hørte jeg det igjen, det virket som det kom fra døra. Raskt snappet jeg fram lommelykta jeg hadde under puta, slo den på, og labbet ut på gulvet. Av en eller annen grunn begynte jeg å liste meg mot døra, fornuften min sa at jeg burde gå og legge meg igjen, at det sikkert bare var et dyr, men et eller inni meg fikk meg til å fortsette. Da jeg kom frem til døra og tittet ut gjennom det lillevinduet, så jeg noe rart. Mellom trærne noe meter borte svevde en tent lykt. Det merkelige var at jeg ikke kunne se noen som holdt den. Det så faktisk ut som om den ganske enkelt svevde alene i lufta! Pulsen min begynte å slå fortere og fortere, nesten så det gjorde vondt.

 

Frem og tilbake mellom trærne, lykta danset gjennom skogen. Jeg, Peter og Bjørn, fulgte forsiktig etter. Vi var som trollbundet av det lille lyset. Vegar hadde vi latt ligge igjen i hytta. Det var akkurat mens jeg tenkte på Vegar at jeg skjønte hvor vi var på vei, og det gikk et støt av skrekk gjennom meg. Der nede bare hundre meter unna nå, var den glinsende sorte vannflaten. Redselen spredte seg gjennom kroppen. Jeg ville snu, men av en eller annen grunn kunne jeg det ikke, jeg fikk det ikke til. Ved siden av meg begynte Peter å klynke, med en anstrengelse klarte jeg å snu hodet, og så Peter som vred seg i smerter der han gikk. Et øyeblikk glemte jeg lyset, føttene mine fortsatte å gå, som om de hadde sin egen vilje. Jeg stirret hypnotisert på Peter, som fortsatt gikk ved siden av meg, det var tydelig at han hadde store smerter. På den andre siden av meg hørte jeg Bjørn som begynte å skrike. Jeg visste det snart var min tur.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil