Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Den mystiske boka

Den mystiske boka

Handler om en som skal oversette en bok, og plutselig så kommer han til en annen verden.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Nynorsk
Lastet opp
07.05.2007


Eg hadde fått den vanskeligste oppgåve i livet mitt. Eg skulle omsetje ei bok og det var ikkje akkurat ein vanleg bok, det var den nyaste Harry Potter-boka. Sjefen kom inn på kontoret mitt og la Harry Potter-boka på pulten min. Eg hadde fått ein frist på meg og den måtte vere ferdig om to månadar. Boka var på engelsk og skulle omsettes til norsk. Eg begynte straks med å omsetje. Det var ikkje så vanskeleg som eg hadde trudd og då eg kom heim hadde eg alt omsett tre kapittler. Eg fortsatte med boka då eg var heime eg eg gjekk og la meg med ein god følelse av at dette kom til å gå bra. Eg hadde alt komme til kapittel fem.

 

Men ein dag begynte det å gå dårligare. Eg fann ikkje orda og eg måtte begynne mange gonger på ny. Det var spesielt eit kapittel eg sleit med, kapittel tretten. Plutseleg skjedde det noko uventa, alle sidene i boka begynte å bla i full hastighet, eg såg eit sterkt lys og så blei alt mørkt. Då eg såg lys igjen, var eg i eit anna rom. Oppe i taket såg eg noko underleg, det var ein stjernehimmel. Eg huskar og har sett ein slik stjernehimmel på Harry Potter-filmane. Eg såg meg om i rommet. Det stod fire bord som var dekka til mange personer. Eg høyrde mennesker som snakka i munnen på kvarandre, to store dører gjekk opp og inn kom menneskene med trollmannshatter og kutter. Eg kunne ikkje tru mine eigne auge.


 

Eg prøvde å gjøyme meg under eit av borda, men det var for seint. Ein av elevane hadde sett meg. "Kven er det?" skreik han og peika på meg. Eg fekk hjarta opp i halsen, eg kunne ikkje tru det eg såg. Det var sjølvaste Harru Potter som stod og peika på meg. Han hadde runde briller og eg konne tydeleg sjå arret han hadde under det svarte håret. Bak han stod hans beste venner, Ronny og Hermine. Ronny hadde oransje hår og ei fillette kutte, mens Hermine hadde brunt og krøllete hår og bar på ei bok under armen. "Ehh..," greide eg å få fram. "Kven er du?" ville Harry vite. Eg visste ikkje kva eg skulle seie. "Eg heitar Anne og eg skriver for eit forlag," fikk eg fram og rakte fram hånda. Harry tok imot den og ristet den. "Eg heitar Harry Potter," sa han. "Eg veit det," sa eg, men forstod straks at det var ein tabbe. "Korleis veit du det?" spurde han og såg rart på meg. "Ehm... Du er jo berømt. Alle skjenner jo deg," sa eg. "Ja, det er jo sant," sa Harry. Han var annleis enn i filmene, han er meir egoistisk enn i filmane."Dette er Ronny og Hermine," introduserte han. eg hilste på begge. "Kom, vi må gå og sette oss ned før rektor Humlesnurr kommer," sa Harru og gjekk mot Griffing bordet. Eg, Ronny og Hermine fulgte etter.

 

Plutseleg blei alle stille. Det var som om nokon hadde stengt igjen krana for all snakk. Rektor Humlesnurr kom inn dørene. Han hadde langt, kvitt skjegg og ein fargerik kutte. På hovudet hadde han ein trollmannshatt. Han såg ikkje blid ut. Han gjekk opp til plassen heilt framme. "Før dykk et, så har eg ein viktig beskjed eg må gi dykk. Dykk må ikkje gå opp på loftet for der er det eit stort monster som eg ikkje vet kva er for noko. Kven er det som set der ved siden av deg, Harry Potter?" sa Humlesnurr over heile matsalen. "Det er Anne. Ho skriv for eit forlag og har nok forvilla seg inn her," sa Harry. "Er dette riktig?" spurde Humlesnurr meg. Eg nikka. Tenk at sjølveste Humlesnurr også hadde snakka til meg, dette var ikkje til å tru!

"Harry, du passer på ho inntil videre. Eg har så mykje å gjere nå for tida," sa Humlesnurr. "Ja, sir," sa Harry høflig. "Men nå kan dokk få ete. Værsågod," sa Humlesnurr, rakte fram hendene og brøyt stillheten. 

 

"Dykk bler vel med opp på loftet og skjekker kva det er for noko?" spurde Harry. "Er du gal? Tenk om det drep oss!" utbrøyt Ronny redd. "Det kan då ikkje vere så farleg. Eg har slosst med farligare vesener før," sa Harry sjølvsikkert og tok eit bet fra kyllinglåret. "Ja, det er sant," sa Hermine. "Kva tenkjer du?" spurde Harry meg. "Ehh.. Eg veit ikkje heilt. Det høyrer litt skummelt ut," sa eg. Men Harry høyrde ikkje på nokon av oss og sa: "Vi tar usynlighetskappa mi etter sengetid og listar oss opp på loftet,"

 

Etter at alle vaktane hadde samla inn elevene og det hadde blitt stille, lista Harry, Ronny, Hermine og eg oss opp på loftet under usynlighetskappa. Ingen adgang, stod det på den brune døra som førte opp til loftet. "Kom, la oss gå inn," sa Harry. Merkeleg nok så var ikkje døra låst. Det var ein gammal trapp innenfor døra og vi gjekk inn. Harry sa ein trylleformel, og tryllestaven hans blei lys og lysa opp rommet. Trappa var halvråtten og i taket hang det spindelvev. Eg kunne høyre ein svak snorkelyd, men det såg ikkje ut som om de andre høyrde det. "Eg er redd," sa Ronny med kjelvande stemme då vi var på toppen av trappa. "Det går så bra så," trøsta Hermine og klappa han på skulderen. Eg kunne ikkje tru det eg såg foran meg på gulvet. Der låg det eit svært beist med auga igjen og ein lang hale. Pelsen var gråbrun og tjukk. Eg blei livredd og kunne ikkje bevega ein muskel. "Kom no," sa Harry som ikkje var det minste redd og drog meg med seg. Eg var livredd for at eg skulle vekke det. "Eg veit kva dette er for noko!" utbrøyt Hermine, som ikkje var noko lurt. Monsteret åpna auga og begynte å slå med halen. "Stå heilt stille, han kan ikkje sjå oss," kviskra Harry. Monsteret snusa ut i lufta og fekk ferten på noko. "Vi treng ikkje å vere redde. Den er heilt harmløs," sa Hermine. Eg pusta letta ut og Hermine drog av kappa. "Eg pleier alltid å ha snop i lomma til katten min, sjå her, heilt harmløs," sa ho, gjekk forsiktig bort til skapningen og klappa det.

 

Så skjedde det noko uventa. Alt blei svart og eg kunne ikkje føle bakken under meg. Då eg såg lys igjen, var eg trykt nede på bakken og satt i kontorstolen. "Du må ikkje sove på jobb," høyrde eg ein stemme si. Det var sjefen som stod i døråpningen og han såg ikkje blid ut. Eg blei heilt forvirra, det hadde virka så levande. "Nei, det skal ikkje gjenta seg," sa eg og begynte å arbeide igjen. Eg begynte på ny med kapittel tretten, og denne gangen fekk eg det til. Eg hadde fått ny forståelse for kapittel i drømmen.

 

To månadar seinare var eg ferdig med boka og glede meg til sjefen skulle lese den. Han blei svært fornøyd meg meg, og nå er eg ein av de største omsetjarane i verden.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil