Alle som har opplevd virkelig smerte, vet at det kun kan beskrives med et ord: uutholdelig. Smerte er en ting som er i deg hele tiden, men som ofte blir undertrykt av andre følelser. Smerte kan assosieres med ting som raseri, blodtørstighet og hat. Det verste som kan skje et menneske er når det er nødt til å tilfredstille seg selv ved bruk av forferdelige metoder.
Tåken var tettere enn røyk. Duggdråper store som fjell rant nedover hustakene. En dyster skygge lå bak meg og speilet mine egne følelser ned på gulvet. Det var nøyaktig 14 år siden nå. 14 år siden det skjedde, det alle snakket om, det ingen skjønte. At et barn på åtte år kunne finne på å avslutte sitt eget liv var utenkelig. Det verste er når den som forlater deg, er en du kjenner. En som står deg nærmere enn noe annet. Når det er din sønn.
Min kone, Hilde, satt stille i den mørke stuen. Stuen var full av minner, full av fryktelige minner. For nøyaktig 14 år siden fant Hilde og jeg vår sønn, Henrik, hengende i taket etter et rep som var sterkt som stål. Jeg glemmer aldri ansiktet hans. Kaldt og rolig, men stolt var det. Sånne ting glemmer man ikke. Sånne ting setter seg på innsiden av hjernen for resten av livet. Min kone satt fortsatt helt urørlig. Jeg la hånden min på skulderen hennes, men hun trakk seg unna. Hun hadde vært stille hele dagen. Det var som om følelsene hennes levde av seg selv, på både innsiden og utsiden av kroppen hennes. Jeg følte de også. Smerten jeg hadde følt siden jeg fant ut hvor spesiell jeg var, var enda tydeligere nå.