Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Under your spell (Din for evig)

Under your spell (Din for evig)

Carlotta er blitt bortført av vampyren Marina, og hun drømmer nå om frihet. Karakter: 6 (10. klasse)

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
24.04.2007


Carlotta stod over kjøkkenbenken. En tåre rant ned kinnet hennes. Hun løftet en kniv uredd noen centimeter over bordet og dyttet den ned, hardt og brutalt, slik at hvitløksaften sprutet til alle kanter. På en måte var det skuffende at ingenting skjedde.

 

Det var en onsdag morgen, og sollyset skapte striper gjennom gardinene. Carlotta stod og så på dem, rørte ved varmen deres og smilte til seg selv. Smilte helt til hun hørte Marinas sko slå hardt mot marmorgulvet. I en brå hast drepte hun stripene og gjorde frokosten klar. ”God morgen, Madame” sa hun og neiet da skikkelsen steg inn i rommet. Hun prøvde febrilsk å stå stille, men dirringen av perlene på den kritthvite kjolen avslørte følelsene. Marina var som vanlig kledd i en elegant burgunderrød og grønn kjole og et korsett, som var snørt opp skremmende stramt. Hun stirret intenst på den yndige Carlotta før hun gled over gulvet mot henne, og plasserte et kyss på det venstre kinnet hennes. ”Hva har jeg sagt?” hvisket hun, ”kall meg Marina”. Carlotta nikket og kvelte et lite ynk.


 

Så fulgte hun Marinas press mot ryggen dit det førte henne, denne gangen mot spisesalen. Rommet var stort og kalt. Det representerte eieren godt, syntes Carlotta. I midten av det avlange rommet stod et avlangt bord av en ensom sort. Alt var så mørkt at Carlotta slet med å vite hvor hun var, men dette var tydeligvis ikke noe problem for Marina. Hun ble ledet bort til enden av bordet og der satte hun seg adlydende ned.

 

”Hva har du laget i dag, darling?” Stemmen til Marina skar gjennom rommet. Den hese, overdådige stemmen. ”Toast” svarte hun svakt og kastet et trist blikk ned på maten. Hun eide ikke appetitt. Grevinnen humret litt fra den andre siden var bordet og sa ”vel, du har mye å lære..”

 

Carlotta stirret melankolsk på seg selv i det store, viktorianske speilet over peisen. På de blonde lokkene, rødmalte leppene og de blå øynene, og tenkte tilbake på den tiden da hun var fri. Da var hun var ikke kledd opp slik, som en dukke. Hun hadde en familie, en ordentlig fremtid. Hun hadde det godt.

 

Hun ble vekket ut av drømmene av den store bestefarsklokken, som lød gjennom huset hvert kvarter. Tolv slag slo denne gangen gjennom huset som kirkeklokker. Hun savnet kirken… Da hun møtte Marina for første gang sa hun at hun aldri skulle høre kirkeklokkene igjen. Som hun angret på det…

 

”Hva er det som bekymrer deg?” spurte Marina uskyldig. Sympatien hennes oset falskhet. Akkurat som gispet som fulgte. ”Å beklager” fortsatte hun. ”Det er så fryktelig sent.” Et lurt smil skimtes i ansiktet hennes. Gjenskinnet fra stearinlysene traff henne under ansiktet og fikk henne til å se enda mer uhyggelig ut. Hun reiste seg sakte, dubbet servietten mot munnvikene og gikk selvsikkert over gulvet. Så snek hun seg bak stolen til Carlotta. Hun grøsset da Marina plasserte en kald hånd på hver skulder. ”Bli med meg, darling. Jeg skal hjelpe deg å slappe av.” Hun strøk hånden sin lett nedover halsen hennes. ”Det er sent og vakre jenter som deg bør ikke være alene i lyset.”

 

Natten lå som et slør over Opheliahagen. Carlotta satt som en statue under måneskinnet, like blek som kjolen hennes. Alle minnene om livet fløy gjennom henne til hun ble svimmel.

 

Hun husket Marina. Hvordan hun steg ut av mørket som en eventyrskapning. Den mest elegante hun kunne forestille seg, med sort, bølgete hår og intense, grønne øyne som skjøt inn i henne, blendet henne.

Den kvelden hadde vært som alle andre. Hun skulle bare finne katten ”og gå rett inn igjen” som faren hadde sagt. Hun fant aldri katten. I stedet ble hun funnet, og lokket inn i mørket. ”God kveld” hadde skapningen sagt, og neiet slik at den voldsomme kjolen la seg som et teppe og forsvant i den regnvåte bakken.

 

Det var uvirkelig å tenke på der hun satt alene i hagen. Normalt ville hun vært redd i en sånn situasjon, men i det øyeblikket hun så Marina glemte hun alt rundt seg. All kjærligheten hun var fylt av ble transformert til dyrisk lidenskap.

 

Carlotta våknet på ny ut av drømmene av tolv klokkeslag. Hun hadde nok duppet av, tenkte hun, ettersom tiden hadde flydd forbi henne. Blikket hennes festet seg på himmelen, og hvordan fullmånen okkuperte den som en seirende kriger. Carlotta følte seg annerledes. Hun kjente en slags styrke inni seg. Om det var månen eller ikke, visste hun ikke. Og så innså hun at for første gang så hun alt klart. Hun så insektene i gresset, skyggene fra hvert eneste gresstrå, detaljene i hver eneste skulptur som omringet henne, og ja, en fremtid.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil