Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Emilie er en engel

Emilie er en engel

Emilie er innlagt på sykehus.

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
15.02.2007
Tema
Sykdommer


Alt var så hvitt. Det var som å være i himmelen. En steril og følelsesløs himmel. Det var ikke godt. Han forestilte seg ikke himmelen som en god plass å være. Han gruet seg til han skulle dø. Det var derfor han var redd for sykehus. Det minnet ham om døden. Han kunne ikke forstå hvordan mennesker kunne jobbe på sykehus, i en tykk eim av sykdom og død.

 

Døden var ikke den eneste grunnen til at han hatet sykehus. Som liten hatet han dem ikke, tvert imot. Det var da moren ble lagt inn at han begynte å mislike dem. Han kom hver dag, sammen med faren. De sa aldri noe når de dro dit. En følelse av klaustrofobi og angst snek seg rund ham med en gang han kom inn hovedinngangen. Følelsen kvalte ham når han gikk gjennom de endeløse korridorene. Han kunne ikke huske en verre følelse i hele sitt liv. Den følelsen av fortvilelse du får når du skjønner at det er ingen vei ut. Fortapelsen.

 

Nå var han igjen på et sykehus. Han satt ved en seng, i en av de milliardene av rom det var i den store maurtua. Utenfor hørte han raske skritt fra en arbeidsmaur, som kanskje skulle til slagpasient Andersen på rom 232 b. Kanskje skulle arbeidsmauren ut for å ta seg en røyk, eller kanskje hadde den hatt nattevakt og skulle hjem. Det var rart å tenke på at menneskene der ute hadde et liv de også.


 

Det var en stille kveld på sykehuset. Han tenkte på Emilie. Grunnen til at han satt der. Han tenkte på første gang de møttes.

 

Det var tøffe tider for ham. Han var deprimert, gikk på trygd, og gikk aldri ut. Han hatet seg selv, samtidig som han syntes synd på seg selv. Det var som om en stor, tung, grå sky hadde lagt seg rundt hodet hans. Den hadde kommet seg ned halsen og skulle til å røske opp lungene, da han traff henne. Han var på butikken, kjøpte nesten ingenting – han orket ikke spise. Det var da han sto i kassa han så henne. Hun stod ved panteautomatene. Hun hadde på seg en tynn, blå sommerkjole med gule blomster, selv om det var midt i desember. Han gikk mot henne og stoppet. Turte ikke si noe. Hun snudde seg. Han gjorde seg klar til et ”hva er det du ser på-blikk”, men det kom ikke. –Det er rart hvordan disse panteautomatene virker, er det ikke? hadde hun sagt. –Hvis du prøver å sende de inn med åpningen først, så kommer de tilbake.

- Kanskje det er mann som sitter på andre siden og sender de tilbake, hadde han spøkefullt foreslått, og ropt noe inn i automaten. De hadde ledd, og slått følge hjem.

 

Etter hvert ble de venner, og etter hvert som tiden gikk mer enn venner. Vinteren det året var den beste i hans liv.

 

Han reiste seg opp fra stolen. Emilies lege hadde kommet inn i rommet. –Hvordan går det i dag? spurte legen.

–Jo, bra, svarte han. Han turte ikke si noe annet. Han ville ikke risikere å gjøre legen sinna. Det var legen som satt med makta, med instrumentene og maskinene.

-Jeg er redd de siste undersøkelsene ikke har vist noen fremgang, sa legen.

-Nei, jeg hadde vel ikke regnet med noe annet, svarte han.

Legen så rart på han, og sa: -Du må ta vare på deg selv. Det hjelper ikke Emilie om du ikke spiser eller sover.

-Ja da, sa han, og skjønte ikke hva legen hadde å gjøre med hva han spiste. Uansett hadde han vanskelig for å tro at legen mente det. Leger hadde det med å lyve for ham.

 

Han husket godt natta da moren døde. Faren sov aldri om nettene lenger, satt bare oppe og drakk og hørte på gamle plater. Telefonen ringte, og han hørte at platespilleren ble skrudd av. De tunge føttene til faren gikk over det gamle tregulvet og laget en ekkel knirkelyd. Faren svarte, lyttet en stund før han la på røret. Han kunne høre at faren satte seg ned. Plutselig reiste han seg opp og gikk mot rommet hans. –Er du våken, hadde faren spurt. Han hadde ikke svart, bare satt seg opp. Da faren hadde fortalt det visste han ikke hva han skulle gjøre. Han hadde hatt mest lyst til å løpe. Løpe vekk fra alt. Gjemme seg bort.

 

Fra da av stolte han aldri på leger. Han stolte aldri på folk som sa at ting skulle bli bra, for det ble det aldri. Det trodde han i hvert fall, til han møtte Emilie.

 

De flyttet sammen, han og Emilie. De bodde i leiligheten hans, sov på samme rom og i samme seng. Om morgenen leste hun opp stillingsannonser. Jobbene virket så mye mer interessante når hun leste dem opp. –Du kan ikke mene at jeg skal gjøre det, sa han etter at hun hadde lest opp en annonse.

-Klart jeg gjør, svarte hun. –Du kan gjøre alt, hvis du bare vil. Og han fikk seg en jobb.

Om kveldene satt de sammen og så på TV, eller spilte et brettspill. Noen ganger leste hun høyt for ham. De trengte bare hverandre.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil