Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Så bra

Så bra

En venninnes død gjør livet tungt.

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
09.02.2007


Føttene krøller seg opp mot overkroppen, og skjelvende ligger du i en slags fosterstilling nede på bakken. Det er kaldt og vått, og du kjenner magen vri seg regelmessig – nesten som om organene kjemper som besatt for å ta fart og rive hull i magen for å komme seg ut. Det verker i hele kroppen, og tinningen dunker ustanselig og hardt. Enhver lyd fører med seg store smerter idet lydbølgene går inn i ørene.

 

Du hører hviskende stemmer i bakgrunnen, de mørke skyggene som fører med seg susende lyder fra mennesker langs gatene. Lyden av dryppende vann omringer deg som en uungåelig omfavning fra mislikte familiemedlemmer. Den mørke himmelen er opplyst av små grå skyer, som blir lysegrå i lyset av den store fullmånen. Det er som om skyene siver over himmelen, som en eim av noe illeluktende og ekkelt.

 

Du kjenner tårene trille uregjerlig nedover de kalde kinnene, for så å danne en sterk smak av salt om leppene. Leppene skjelver og har en blålig, kald farge. Du befinner deg inne i en stor vannboble, du presser for å sprekke den og komme deg ut, men det er nytteløst. Du er omringet av din egen håpløshet. Hjelpeløs og patetisk.


 

Du kommer tilbake til tankene.

”Hun er død”. Ordene lager gjenlyd inne i hodet, ekkoet av det siste ordet får hjertet til å slå så hardt at det virker som om det skal til å presse seg ut av brystet. Hun kan ikke være død! Du ser henne for deg der hun står foran speglet om morgenen, stresset – men ikke stresset nok til å glemme sminken sin. Du ser henne smile og le. Hun kan ikke være død. Hun kan ikke dra nå!

 

Knyttenevene strammes, og fingrene blir røde av ergrelse og akutt sorg. Uten å tenke deg om kaster du deg ned på gulvet og begynner å slå ustanselig rundt deg, du ønsker å knuse noe. Ødelegge noe vakkert. Se på at perfeksjonen blir tilintetgjort.

 

Du ønsker å sitte på en benk i parken med henne. Bare en gylden dag til. Men slik blir det ikke. Hun kommer ikke tilbake. Hun er borte. Du skriker idet det omsider går opp for deg. Det demrer. Det slår deg som et hardt slag i hodet.

 

Dere hadde jo hatt det så gøy dagen før. Nykter, men svimmel, bekymringsløs og hemningsløs. Dere lo. Smilte. Dere hadde det gøy. Er det virkelig mulig at en slik dag kan føles som om den hendte i en annen livstid, selv om det egentlig var igår? Tanken på at dere aldri vil oppleve en slik dag igjen, danner mørke skygger i ansiktet og omgjør øynene til to svarte hull i panne-regionen. Alt blir mørkt. Rennende rødfarger siver inn i det svarte intet.

 

Tiden går så sakte. Nå er det flere måneder siden Hannah døde. Selv om det ikke føles slik, så er det slik. Det er snart sommerferie, og om ikke lenge til skulle dere egentlig reist på ferie på hytta til familien til Hannah. Bare dere to, og noen venner. Foreldrene hadde lenge diskutert, og konkludert med at dere skulle få sjansen til å vise at dere var til å stole på.

 

Du klorer deg ubevisst på armen og skjelver. Fotskritt høres i trappa. Du ønsker ikke å se noen, du vil egentlig bare være alene. Alene med Hannah.

”Er du sulten?” høres en forsiktig stemme bak soveromsdøra, etterfulgt av at den blir åpnet og mamma kommer usikkert inn på rommet i morgenkåpa.

 

Du snur deg og ser på henne med et tomt blikk, det er tydelig at hun føler seg svært ubekvem. Forstår de ingenting? Du har jo sagt du bare vil være alene.

 

Du hater deg selv for å føle skyldfølelse, men du kan ikke noe for at du gjør det. Det er jo din feil. Hadde det ikke vært for deg, hadde ikke Hannah vært død nå. Det skulle vært deg. Hannah skulle ha vært her. Du skulle aldri ha blitt kjent med henne. Da hadde hun jo fremdeles vært i live. Og det skulle vært du som ble funnet livløs i en ukjents hage, med knuste flasker og drømmer rundt deg. Synet av Hannah liggende blodig og blå på bakken henger i bakhodet, som en sang du synger på og ikke klarer å slutte, selv om du ønsker det. Alt er så tungt, du vil bare være alene. Når du er alene, ønsker du av og til at du ikke var det, men straks du er i nærvær av andre – ønsker du å sitte alene i senga di igjen.

 

Du går forbi glade og smilende mennesker. Hvordan KAN de være glade? Hvordan klarer de å smile?

 

Skolematen ligger foran deg. Du sitter alene, du ønsker ikke å sitte sammen med de andre. De har ingen medfølelse alikevel... Selv om du er omringet av mange mennesker, føler du deg helt alene. Som om du er helt alene. De andre er som overflødige skikkelser som bare flyr forbi, smiler og ler. De har ingen tanker eller følelser, de bare er der.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil