Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > "Jeg trodde aldri jeg skulle få komme hjem"

"Jeg trodde aldri jeg skulle få komme hjem"

En artikkel om en jødisk dame som ble bortført til en konsentrasjonsleir - og overlevde.

Skrevet i 10. klasse.

Sjanger
Artikkel
Språkform
Bokmål
Lastet opp
07.01.2007


Problemstilling: Hvordan har oppholdet og livet etter konsentrasjonsleiren vært for Susannah Lexow.

 

- Tenk at jeg overlevde! Sier den norske jøden Susannah Lexow som ble ført til konsentrasjonsleiren i Auschwitz. Hun forteller om behandlingen de fikk i fangeleiren, det harde arbeidet, tapet av sine medfanger og aller nærmeste familie, og ikke minst forteller hun om livet etter de tre forferdelige årene i Auschwitz.

 

En vårdag i 1942 satt Susannah sammen med foreldrene og sine tre søsken hjemme i stuen sin i Bergen. I timene som fulgte ble hun og familien arrestert og senere sendt til konsentrasjonsleiren i Auschwitz. Da var hun bare 18 år gammel, og hadde hele livet foran seg.

 

Auschwitz var en av de tre største konsentrasjonsleirene. Det var der flest mennesker mistet livet. De som hadde minst sjanse til å overleve var i første rekke jødene, deretter kom de som hadde handikap som gikk utover arbeidsevnen. Sigøynere og homofile bl.a. var også utsatte grupper.


 

Arbeid gjør fri sto det på store skilt da vi først kom inn i leiren. Alle var tørste og slitne etter den lange tog turen, med dårlig luft og liten plass. Vi ble delt opp i forskjellige kategorier, menn til høyre, kvinner og barn til venstre. Smykker og alle personlige eiendeler ble tatt fra oss. Håret ble klippet av, og vi ble desinfisert og slengt rett inn i arbeidslokalene.”

 

Hun puster dypt inn og ser ut av vinduet.

”Alt gikk så fort, i det ene sekundet sitter jeg og ler og hygger meg med familien min, og i det andre sekundet sitter jeg med snauklipt hår i et rom med hundrevis av andre gråtende kvinner som jeg aldri har møtt før!” sier Susannah tungt om sine første timer i konsentrasjonsleiren.

 

De som var i konsentrasjonsleirene måtte jobbe 12 timer hver dag, uten pause. Når arbeidsdagen var ferdig var det mat i en halvtime. Da gjaldt det å ikke komme sist, for hvis det var tomt, var det ingen nåde. De som skulle være så uheldig å være forsinket, døde som regel over natta. Maten pleide å være litt tynn suppe, en brødskalk, kavring eller velling. Litt variasjon måtte de jo få. De fikk bare 2dl vann hver om dagen.

 

”Det jeg husker best av alt, er de fæle brakkene vi måtte sove i. Hvis vi var heldige, fikk vi litt høy under oss, ellers var det rett på brisken. Vi var helt utslitte etter den lange arbeidsdagen, etterfulgt med altfor lite mat og drikke. Det var nesten ingen som fikk til å sove. Man kunne høre noen som gråt bestandig, og alle var nødt til å høre på. Jeg trodde aldri jeg skulle få komme hjem! Ingen fortjener å oppleve noe slikt igjennom livet… Ingen!” Forteller Susannah med en bitter stemme.

 

Tallene på hvor mange som ble drept daglig, lå på fra 15 til 20,000.  

 

”Ingen fortjener å

oppleve noe slikt igjennom livet… Ingen!”

 Susannah forteller om oppholdet i konsentrasjonsleiren.

 

”Det var som et endeløst mareritt. Kjenne stanken av lik, ingen glade ansikt. Det som holdt meg oppe var drømmen om å komme hjem.

Når vi satt og jobbet kunne vi ofte høre hylene fra de andre rommene. Noen ganger trodde jeg bare at det var en vond drøm. Jeg gikk rundt og ventet på å våkne, selv om jeg visste at jeg levde i den virkelige verden. Jeg måtte nesten klype meg selv i armen, bare for å være sikker.” sier Susannah.

 

De tyske legene brukte anledningen til å gjøre medisinske forskninger på jødene i konsentrasjonsleirene. Jeg skal ikke gå inn i detaljer, men forskingen var brutal og bedøvelse ble aldri brukt. Det var dårlig med utstyr og det endte med døden for alle som ble valgt ut til eksperimentene. Forskningen var menigsløs og skal ikke ha ført til noen verdens ting.

 

Som regel var det kvinner og barn som først ble ført inn i gasskamrene. De var svakere enn mennene og derfor hadde de liten nytte av dem. Men allikevel var det mange som ble satt i hardt arbeid. Kvinnene ble som oftest brukt til praktiske ting, som å lage uniformer til soldatene, vaske og sy.

 

”Vi hadde en lang arbeidsdag og jeg var nødt til å sy uniformer for de tyske soldatene.

Men det verste var ikke å jobbe hardt i mange timer i strekk og sove på en brisk med to andre. Men det var den kalde bitre stillheten, redselen og usikkerheten vi alle følte.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil