Jeg rev opp utgangsdøra og løp mot parken. Skolen var noe møkk og jeg hadde ikke noe lyst til å gå dit i dag! Hver gang jeg føler at livet er surt og trist, løper jeg til parken. Det var tidlig om morgenen, så det var lite folk der. Jeg satte meg på en benk under et tre. Et blad falt ned på bakken. Det var blitt høst.
En gammel mann satte seg ved siden av meg. Grå hatt og grå frakk hadde han på seg. Han var en kraftig mann, og han så ut til å være i 80-åra.
”Hei”, sa han og snudde seg mot meg.
” Ja.. heihei”, sa jeg tilbake med en bedrøvet stemme. Jeg følte ikke for å snakke med noen akkurat nå.
Vi satt lenge uten å si noe, men så tok han opp en pose fra lommen sin. Oppi der lå det brødsmuler. Han kastet dem forsiktig ned til fuglene som satt på bakken ved beina våre.
”Skal ikke du på skolen da, Maria?”.
”Nei, jeg… HVA? Hvordan vet du hva jeg heter?”. Spurte jeg og så ut som om jeg hadde falt fra månen.