Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > "Den siste viking" av Johan Bojer

"Den siste viking" av Johan Bojer

Romananlyse av Johan Bojers "Den siste viking".

Sjanger
Analyse/tolkning
Språkform
Bokmål
Lastet opp
11.12.2006


Romanen ”Den siste viking” er skrevet av forfatteren Johan Bojer i 1921. Han var oppvokst i Rissa på Fosen, og de beste av Bojers bøker er knyttet nettopp til hjemplassen hans, og folket som levde der på den tiden. Hans mest kjente roman ”Den siste viking” omhandler denne folkegruppen. Som hans viktigste bøker regnes ”Den siste viking” om trøndere på lofotfisket, utvandrerromanen ”Vår egen stamme,” og den selvbiografiske ”Læregutt.”

 

Motivet i romanen er en gjeng med karer fra Stadsbygd som drar til Lofoten for å tjene penger hver vinter. De lever under små kår, og handlingen er satt til bondemiljøet rundt midten av 1800 – tallet. Forholdene både på bygda og under fisket er elendig, og de må jobbe hardt for å i det hele tatt overleve. Det er en stor klasseskille, og det blir skildret hvor mye makt de rike hadde på denne tiden. ”Den siste viking” er fra den poetiske realismen, der bondemiljøet blir skildret.

 


Kristaver Myran har nettopp kjøpt seg en seglbåt som heter ”Kobben,” med den skal han seile hele den lange veien til Lofoten. Hvert år drar han, og mange av de andre kameratene fra bygda, nordover for å tjene penger på fisket. Mannskapet vi møter på ”Kobben” er Henrik Rabben, en stor sterk kar, som er lett på flaska. Kaneles Gomon, den unge, kjekke karen som alle damene vil ha. Lars Myran på seksten år, sønnen til Kristaver. Elezeus Hylla, mann med to unger og ustabilt temperament og Arnt Åsan, en usikker ”skårunge” som for første gang drar til Lofoten. De etterlater seg bekymrede koner og barn, som må streve alene hjemme, og ikke ane om mannen noen gang kommer tilbake igjen. Kristavers eldste sønn, Lars, blir med for første gang, og dette legger et ekstra stort press på Kristaver. På lofotfisket møter de mange forskjellige problemer og tragedier i løpet av vinteren. To av mennene mister livet, bl.a. Elezeus Hylla dør av lungebetennelse, og Kaneles Gomon, dør i en kraftig storm der båten velter. Dette er hverdagslig kost for Lofotfiskerne, og på den tiden kunne de ikke sitte og syte av den grunn. Vi følger mannskapet på ”Kobben” gjennom en rekke fysiske og psykiske hendelser gjennom hele boka.

 

Problemet Bojer vil ta opp her, er rett og slett hvilke forhold de faktisk levde under på denne tiden. På små plasser som Stadsbygd, var det ikke lett å leve bare av gårdsbruk, så karene måtte opp til Lofoten for å fiske slik deres fedre hadde gjort i århundrer før. Her får vi skildra både harde kår, kjærlighet og sorg, men det var ikke lett å vise følelser på den tida. De hadde også et sterkt forhold til kristendommen, noe som gjorde at de følte seg tryggere da de var ute for farer.  Det var enormt mye kulde og piner de måtte igjennom. De måtte for eksempel ro i tolv minusgrader med gjennomblaute klær, blemmer i hendene, og uten å ha verken spist eller sovet på flere døgn.

 

Kristaver Myran er en omsorgsfull person og en som tar ansvar. Under de store opptøyene der nordlendingene og sørlendingene begynner å slåss mot hverandre, nekter han mannskapet å gå ut. Den eneste som slipper ut er Henrik Rabben, han blir kommandert til å finne Lars og Kaneles og hente dem heim til enhver pris. Et annet eksempel er da Elezeus blir syk. Kristaver prøver å få han til en doktor, selv om dette vil utsette fisket, og de ville tape enorme summer og dyrebar tid. Et sted i boka viser Kristaver psykisk styrke og utholdenhet, nemlig etter at båten har kantret. Han klarer å holde Kaneles, som er bevisstløs i svært lang tid, og i tillegg må han selv klamre seg fast til båten med den andre handa for ikke å bli kasta på havet av stormen. Etter lang tid klarer han dessverre ikke å holde den kjekke unggutten lenger, så når Jakob klarer å redde dem opp fra sjøen, har Kristaver mistet Kaneles slik at han synker til bunns. Dette gir Kristaver stor skyldfølelse i ettertid, noe som viser at han også er en følsom person. Lenger ut i boka blir Kristaver mer og mer følsom, og han blir mer ydmyk overfor de andre. Han har vært gjennom store påkjenninger i løpet av reisa, og han har måttet takle mange tunge stunder.

 

Jakob, ”Pinade med litlfoten,” er en artig karakter i boka, som nevnt tidligere var det han som reddet mannskapet fra ”Kobben” opp i sin egen båt. Ikke nok med at han redder liv, men Jakob er raus på andre måter også. Han er en rik mann, med pengesedler stappet ned i buksene, og han er snar med å kaste de bort. Jakob er en enslig kar fra bygda, som ikke skjønner seg på det med kvinnfolk og unger. Han halter og nynner for seg selv, ”Å, du Maria – å høtt.”

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil