Hun gikk stille til skolen. Helt alene. Det hadde alltid vært sånn. Hun hadde alltid gått helt alene. Selv om det var mange andre som tok samme veien som henne, var det hun som gikk alene. Helt alene.
Veien var hvit av snø, og i grøfta var det store hauger. Snøen var kram. Snø man kunne lage harde snøballer med. Det var egentlig passe mørkt. Sola var så vidt stått opp, og man kunne se månen skinne. Den begynte å bli utydelig. Det var skog på begge sider av veien. Ingen hus. Sånn at man ikke kunne se hva som foregikk på der, på veien. Man måtte være der for å se det. Det var folk som gikk tur der, men det er ikke mange som går tur klokka åtte om morgenen. Noen gjør det. Men de ser ingen ting av det som skjer.
Der borte kunne hun se en gjeng med ungdommer. Gutter og jenter. De var ikke alene. Heldige. Det var det de var. Heldige… Hun ville ikke at de skulle se henne. Hun hadde fått nok av det. Hun var lei. Kunne det ikke bare ta slutt? Det kunne jo det… Hun hadde et valg…
”Nina!” Nina så opp, og gjengen brast i latter. Flere av guttene lagde snøballer, og kastet dem på Nina. Hun prøvde å unngå dem, men det var ikke så lett, fordi gutter var så flinke til å kaste… Hardt! Ingen gjorde noe for å stoppe dem. Det hadde vært sånn siden 1. klasse. Ikke en gang lærerne hadde sett det. Hvordan alle de andre hadde plaget henne. Og nå var hun så lei!
Hun var kommet nærmere gjengen, og de hadde stoppet med å kaste snøballer på henne. Hun så opp på dem. De stoppet å le, alle sammen så på henne, det rant litt blod fra pannen hennes, sikkert på grunn av en snøball. De kunne se at sinnet lyste fra øynene hennes. Hun snudde seg og løp fra dem. Hun løp inn på en sti som gikk til et sted hun hadde vært mange ganger før. Det var favorittstedet hennes. Et rolig sted. Man måtte gå en stund for å komme dit, men det gjorde ikke noe. Det var bedre det, enn at alle andre skulle finne det, og ta det fra henne. Det gikk fortere nå som hun løp. Løp under de tette greinene. Det var utrolig hvor fort de tynne beina hennes fòr av sted. Hun var ganske rask. Egentlig var hun raskere enn de fleste i klassen. Hun måtte være rask! For å overleve de spydige kommentarene, sparkingen, slagene… Rømme fra alt.
Skogen begynte å åpne seg, og hun var framme. Synet var utrolig. Det var alltid utrolig! Det var et vannhull der, og nå kunne hun se speilbildet fra månen og stjernene i vannet. Hun klatret opp på en stor skinnende stein. Hun likte å sitte oppå steinen, og beundre vannhullet hennes. Hun kalte det for hennes vannhull. Det var jo hun som fant det.
Hvorfor måtte hun være ”Den Utvalgte”? Det var alltid henne, Nina, som var den rare i klassen. Hun følte seg helt vanlig. Hun følte seg ikke ”rar”. Hva var det som var så annerledes med henne? Hun bøyde seg litt framover på kanten av steinen. Og så på speilbildet sitt i vannet.
Hun var vel ikke så stygg? Var hun stygg? Hun var litt bleik, tynn… Hun orket ikke se mer, og satte seg tilbake. Hun kunne jo få det til å ta slutt. Gjøre slutt på lidelsene. Det ville kanskje gjøre vondt fysisk, men det ville ta slutt på det vonde inni henne. Det var det som virkelig gjorde vondt! De kunne sparke henne til blods om de ville. Det gjorde vondt fysisk, men det var dobbelt så vondt inne i henne.
En tåre rant stille nedover kinnet hennes. Det begynte å bli kaldt å sitte der på steinen, men det gjorde ikke noe. Det var bare deilig å sitte der i stillheten, og tenke. Tenke på hva hun skulle gjøre…
Nå hadde sikkert skolen startet. Det gjorde ikke noe om hun var der. Hun ville heller være her, enn på skolen. Hun hatet skolen! Alle var slemme mot henne der! Her, ved vannhullet, her var det bare henne.
Hun tenkte på alt de andre hadde gjort mot henne. I 3. klasse hadde hun fått en ny, fin sekk. De hadde tatt den, og kastet den i søla. Klippet den opp. Spyttet på den. Ødelagt den. En gang i 5. klasse hadde de tatt henne med bak skolebygget, der det aldri var noen lærere eller elever. De hadde dyttet henne, sparket henne, tatt tyggegummi som de hadde hatt i munnen, og klistret det i håret hennes. Den dagen hun kom hjem, måtte hun klippe all tyggegummien bort. Hun hadde ikke tort å si noe til foreldrene sine. Hun hadde fått masse kjeft, fordi hun hadde klippet håret. Hadde de bare visst hva som egentlig skjedde! Foreldrene hadde tatt henne med til frisøren, og hun hadde fått en guttefrisyre. Det ble hun enda mer mobbet for.