Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Maiken

Maiken

Novellen handler om følelsene til ei jente etter et brudd med kjæresten.

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
30.11.2006


Det er som om at noen stikker en kniv i brystet på meg. Og roterer den rundt og grever med kniven inni meg. Jeg kjenner igjen smerten. Såret.

 

Det hele startet for ikke så lenge siden. Jeg merka jo så klart at du hadde forandra deg, men jeg viste ikke at det var så ille. Vi hadde det perfekt sammen, det hadde vi. Virkelig. Vi var sammen hver dag, men ble aldri lei av hverandre. Inntil for litt sia. Da du forandret deg. Jeg vet at du ikke kan styre følelsene dine, men du såret meg, virkelig.

 

Jeg husker det som om at det var i går. Du hadde akkurat fulgt meg til bussen. Da vi sto der og venta på den, og delte den siste marlboroen, Det var da sa du det. Ordene dine var kalde som is. ”Jeg tror vi trenger en pause, Maiken”. Det første jeg tenkte var at vi trengte da ikke no pause. Vi hadde det perfekt. Det eneste jeg fikk stamma fram var et lite hæ, så kom bussen, jeg ga deg røyken, og steg på. Jeg satte meg bakerst i bussen, og når bussen passerte deg, kunne jeg skimte en tåre i øynene dine.


 

Vi hadde de samme interessene, vi hørte på den samme musikken og likte samme type mat. Vi var skreddersydd for hverandre. Så hvorfor kunne det gå galt? Vi var jo skjebnen til hverandre. Jeg husker fremdeles den dagen vi møttes i detaljer. Jeg hadde vært på verdens verste fest, og satte meg i parken på vei hjem. Du gikk tur med hunden din. Hunden din løp bort til meg og snuste på meg. Du kom og trakk til deg Raja, som hunden din het. Jeg spurte om du hadde en røyk å bomme bort, og det hadde du, men bare hvis jeg hadde fyr, og det hadde jeg.

 

Jeg satt og tenkte gjennom hele bussturen. Jeg tenkte i dusjen når jeg kom hjem. Jeg tenkte når jeg hadde lagt meg. Alt jeg kunne tenke på var deg. Det var som hele verden min brast. Jeg viste jo hva pause betydde.

 

Vi holdt sammen hver jævla dag i 2 år og 5 måneder før du ploppet ut ordet ”pause”. I løpet av de 29 månedene vi var sammen, gjorde vi alt sammen. Jeg husker til og med datoen på vår første kino date, første gang jeg møtte familien din, og første gang vi hadde sex. Alt har brent seg fast. Minnene er mange. Vi har holdt sammen i tykt og tynt, gode og onde dager. Så hva skjer nå da?

 

Jeg møtte deg en uke etter episoden på bussholderplassen. Jeg kjente deg knapt igjen. Du var forandret. Jeg er sikker på at det er bare jeg som la merke til den forandringen, for det var ditt indre som var forandret, og dette trengte seg fram på utsida av deg. Og bare jeg har lært å kjenne deg så godt. Jeg spurte deg hvorfor du ville ha pause. Men du så ikke på meg en gang. Og svarte bare kort at du følte at du trengte litt tid på å tenke.

 

Vi hadde vært i Syden sammen til og med. Jeg husker hvor trygg jeg følte meg i armene dine de sene kveldene på byen i Spania. Vi gikk strandturer om kveldene og smurte inn hverandre med sol olje om dagene. Vi hadde en perfekt uke i Spania. Nå var dette bare minner.

 

Jeg skjente at jeg begynte å bli litt irritert på deg. Hvorfor kunne du ikke bare si hva du måtte tenke på? Det hadde aldri vært sånn før. Jeg spurte om du hadde vært utro eller gjort noe annet mot meg du angret på. Du så overasket opp på meg. Og hvisket ”nei, så klart ikke”.

 

Du var den beste støtten jeg kunne hatt da mormor døde. Mormor var et lys i en tung hverdag for meg. Det hadde hun vært helt siden jeg var liten. Du var med meg i begravelsen, og du lå og holdt rundt meg i dagevis. Jeg kommer alltid til å huske hvor god du var til å trøste.

 

Da sa du måtte løpe. Jeg tryglet deg om å ikke dra. Jeg trengte deg. Men du så bare bort. Du hadde virkelig forandret deg. Du ga meg et kyss på kinnet og snudde. Jeg holdt deg igjen og nærmest ropte ” Nei! Nå får du si hvorfor du trenger denne pausen!! Jeg takler ikke dette mer!” Du snudde deg mot meg og sa at følelsene dine var forandret. Jeg skjønte ingenting. Det siste jeg så av deg den dagen var at du rundet hjørnet, og da var du borte.

 

Alle syntes det var rart at vi ble kjærester. Men etter hvert begynte folk å godta det. De hadde ikke noe annet valg enn å godta det. Vi elsket jo hverandre. Gjorde vi ikke?

 

To uker etter dette, fikk jeg en telefon fra deg. ”Jeg orker ikke dette mer. Det er slutt, Maiken. Det er ikke no mer oss”. Jeg begynte å gråte. Men jeg kunne jo ikke bestemme hva du skulle føle. Og kunne ikke annet enn å godta det.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil