Det er morgen. En tidlig mandags morgen. Fuglene kvitrer. Det er kaldt og ganske fuktig. I et lite blått hus på Norges øst kant ligger Silje i sengen med et godt tak om avisa.
Det var i går alt skjedde, det var i går hun leste det uvirkelige. Dødsannonsen til Pedersen. Hennes gymlærer. Hun kjente han som var død! Det skulle ikke være mulig, når hun leste dødsannonsene skulle det bare være mennesker å føle med, kjenne dem skulle hun ikke.
Frokosten smaker ikke godt denne morgenen. Den smaker muggent. Det tørre brødet var vanskelig å svelge, hun hjalp til med litt melk. Tankene fløy rundt i hodet, hun bare satt der helt rolig og tenkte. Tenkte på de dagene som har gått siden drapet skjedde. Hun og moren sitter der, de vet begge hva som har skjedd.
”Jeg går på skolen nå” ropte Silje til moren, før hun gikk ut. Det var en trist dag, Silje var veldig spent på hvordan dagen kom til å bli. Hun gikk med blandede følelser. Hun satt seg ned på benken like ved skolen og tenkte tilbake på Pedersen, på alle de morsomme gymtimene de hadde hatt. En tåre trillet forsiktig frem i øyenkroken hennes. Pedersen var nemlig ikke bare en grå og kjedelig lærer. Han var en person man aldri hadde gjettet at var lærer. Han var en morsom og gøyal lærer som virkelig brydde seg om elvene sine. Og gjorde skolehverdagen morsom.