Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > 007 - Donald Duck: Oppdrag Ygdoxitz

007 - Donald Duck: Oppdrag Ygdoxitz

Oppgave: skriv en stil der en kjent tegneseriefigur får en ny rolle.

Karakter: 6 (9. klasse)

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
07.11.2006
Tema
Tegneserie


Noen morgener er helt greie. Noen er grusomme. Noen ganger burde man prøve å ikke våkne i det hele tatt. Her er et utdrag fra Donald Ducks tanker tidlig en mandag morgen:

”ZZZzzz… Hrmf... ZZZzzz… Mandag... ZZZzzz... Guttene skal på skolen… ZZZzzz… Kanskje jeg snart skulle stå opp… ZZZzzz… HVEM I HEITESTE KASTET DET VANNET I HODET PÅ MEG? TØRK OPP! #¤$£%*!!! JEG SKAL… Hva? Huleste. Hva er dette lyset? Hva #¤&@ er det som skjer?”

”Vi kommer fra planeten Ygdoxitz. Vår gamle konge døde under en tomatkrig sist uke, og vi lurte på om du kunne tenke deg å ta jobben som detektiv, for å finne og drepe den stygge mungoen som kastet tomaten.” Donald skjønte ikke så mye, men det med tomatkrig lød logisk. Disse vesenene var utelukket laget av en slags farget væske, og hadde bare en tynn, tynn hinne rundt. Det var ikke utenkelig at en tomat kunne ta hull på hinnen. (Donald lurte utover det på hvordan vesenene kunne høre, snakke eller se, for de var omtrent som vannballonger på bein.) Men alt dette fikk vente, tenkte Donald. Han var da en høflig, dannet and, og han måtte da svare på tilbudet deres.


”Njaa… Jeg vet ikke helt.” sa Donald. Det stemte. Han tenkte på hvor mange venner han hadde i Andeby, men kom fort frem til at det gikk i minus. Så tenkte han på nevøene sine. Til slutt kom han fram til at å reise til en annen planet sikkert kunne være spennende.

”Å reise til en annen planet kunne sikkert vært spennende,” sa Donald. ”Jeg tror jeg tar i mot tilbudet.”

”Fint,” sa romvesenene. ”Kom, så stikker vi.”

 

Etter et par minutters reise i romvesenenes romskip, (en Ixozutsk KXZ25239 med alt som finnes av tilbehør og med en toppfart på 387 ganger lysets hastighet,) var de fremme på planeten Ygdoxitz, der de snarest ble eskortert til nærmeste politistasjon. Der møtte de planetens politimester, som orienterte dem om hva de til nå hadde funnet ut om mytteriet.

”Det var ikke stort,” sa Donald etter at han hadde hørt alt politimesteren hadde å si: De hadde ingen mistenkte. Alle på hele planeten hadde vært med på tomatkrigen, siden tomatkrig var den planetariske hovedsporten der, og ingen hadde kontroll over hvem som kastet tomater på hvem. Dessuten var det ikke en vanlig tomat kongen hadde fått på seg. Det var visst en ganske heftig bombe. Alle i en radius på 10 kilometer ble splæsjet, (splæsjet, ja, akkurat som vannballonger,) og all væsken de la ifra seg stivnet til slutt og gjorde hele byen Zitzocrac til en stor, rød geléklump. Til alt hell hadde man funnet ut hvem som produserte bombene. Det var nemlig en fabrikk som ved en ren tilfeldighet het Idun. Donald satte kursen dit, for å finne ut hvem som hadde kjøpt bomben.

 

I mellomtiden, i en mørk liten kjeller i den lille Ygdoxitziske havnebyen Z’Tork, satt to skumle typer og planla hvordan de skulle utnytte det vellykkede mytteriet slik at de ble konger over planeten. De hadde nettopp lest i avisa om detektiven som var hentet inn fra en fjern planet, og de satt nå og skalv av skrekk, noe som ikke var særlig sundt, siden all væsken inni dem kunne begynne å koke på grunn av friksjon. Dette var en av bakdelene ved å være Ygdoxitzianer; kroppen var veldig dårlig til å takle stress. Allikevel turte de to skumle typene å sitte og planlegge statskupp og lese aviser. Tøffe folk.

”Hva er det, Gibax?” sa den ene. ”Du virker nervøs. ”

”Jeg bare tenker på at det var jeg som kjøpte bomben. Fyren jeg kjøpte den av har sikkert lister over hvem som kjøper. Jeg skrev jo riktig nok inn falskt navn, men du vet jeg elsker koder, og jeg kunne ikke dy meg. Hva hvis han knekker koden? ”

”Dust. Hvorfor kunne du ikke bare skrive et tilfeldig navn? ”

De fortsatte å skjelve, enda verre nå.

 

Nå var Donald rukket bort til Idun-fabrikken, som lå i byen Brazni. Det var en enorm fabrikk. Selv ikke da han stod der og så rett opp, kunne han se toppen av bygningen. Det så litt rart ut, for den var bare 10 meter bred. Det så altså temmelig vinglete ut.

”Håper ikke jeg må opp til toppen,” tenkte Donald. ”Ja, ja, jeg får vel først prøve å komme inn.”

Så han prøvde på det. Han åpnet porten, gikk inn, ble svidd av halefjærene på med en laserpistol, og gikk ut igjen.

”Hm…” tenkte Donald. ”Dette krever visst litt planleg-ging.” Og til tross for at han vanligvis var ganske treig, fant han for en gangs skyld på noe ganske genialt veldig kjapt. Planen var som følger: Ta et speil (det lå et ganske fint et i søppelkassa ved siden av), hold det foran deg, og håp at det vil reflektere alle laserstråler som kommer mot deg. Donald gjorde dette. Det funket. Han gikk inn i den enorme bygningen… og fikk straks klaustrofobi. Det viste seg nemlig at den enorme bygningen bare var et hologram. Med en gang man gikk inn døra, ble det til et lite skur med en liten laserpistol oppå, og med en liten og eldgammel mann inni. Han satt der og lagde små bomber med tomatform. Donald fant ut at det var på sin plass å forhøre gamlingen.

”Hva heter du?” spurte han.

”V-V-Vazcorx,” stammet oldingen.

”Hva er det du lager?”

”B-b-bomber med to-tomatform.”

”Ok. Har du noen liste over kjøpere?”

”Ja.”

”Kan jeg få den?”

Etter mye mas og en liten slåsskamp, fikk Donald listen. Han gikk ut av skuret, tilbake til luftputefartøyet sitt (en Bazer 106 turbodiesel) og leste gjennom listen i fred og ro. Der stod det tre navn: Yskorzo, B’Nanna og Tryzc. Donald reiste tilbake til politistasjonen, der han fikk adressene til de tre. Han satte ut for å forhøre dem.

 

Yskorzo holdt til i en svær villa. Han var kjent for å være planetens mest velsmakende innbygger. Det ble i begynnelsen tatt fullt av blodprøver av ham hele tiden, sånn at folk kunne få smake på væsken hans. Den smakte tomatsuppe. De siste årene hadde han begynt å bli lei av alt dette styret. Derfor hadde han kjøpt bomber; for å skremme vekk gourmeter og andre innpåslitende folk.

 

Dette fikk Donald merke da han var på vei mot bygningen. Men til slutt kom han gjennom bomberegnet, og da fikk han hele historien fortalt. Han trodde på det, og reiste igjen. Han sjekket det andre navnet på listen. B’Nanna. Han fikk prøve å finne ham.

 

Han reiste til en liten landsby langt nord på planeten. Og der lå huset han lette etter. Han banket på, for der var så kaldt at han holdt på å fryse halefjærene av seg. Etter hvert begynte han å hakke tenner, men han gav snart opp siden han ikke hadde noen. Til slutt åpnet ei dame døra. Det er uvisst hvordan Donald visste at det var ei dame, siden alle Ygdoxitzianere så like ut, bortsett fra på fargene, men man tror det var intuitivt.

 

Donald fortet seg inn, siden han fraus så heftig, og spurte henne om B’Nanna var der.

”Det er meg.”

Donald ble målløs. Du må huske på at de fleste Donald-historier foregår noen tiår tilbake i tid, og derfor var det direkte ulogisk for ham at ei dame skulle ha bruk for en bombe, og at hun i tillegg skulle begå mytteri, i det hele tatt klare å planlegge et mytteri, det var et under i seg selv for ham. Såpass diskriminerende tenkte han faktisk.

 

Dermed slettet han navnet hennes fra lista, og sprang i panikk og fremmedfrykt ut til luftputefartøyet, klar til å finne Tryzc, den siste av de tre mistenkte. Og han reiste rundt omkring på hele planeten i noen timer, før han fant ut at det faktisk ikke bodde noen med det navnet der. ”Aha,” tenkte Donald. ”Nå vet jeg hvem det er som har begått mytteri. Det er nemlig han her, siden han ikke har skrevet inn riktig navn.” Han tenkte en stund til, og kom fram til at det ikke hjalp så mye, siden han ved å ikke vite navnet, heller ikke visste adressen eller noe som helst annet, og dermed var like langt. Hadde han bare visst navnet, sånn som oss. Det hadde vært gøy.

 

Han satt og sturte i noen minutter. Han var lei seg. Han lengtet etter Dolly, etter nevøene, til og med onkel Skrue og fetter Anton lengtet han etter. Han bestemte seg for å bli ferdig med etterforskningen så fort som mulig, så han kunne komme seg hjem igjen. Og han begynte å tenke. Han tenkte så det knaket, og plutselig, som et lynnedslag, kom ideen.

 

”Kanskje det er en kode!” tenkte Donald, temmelig fornøyd med seg selv. Glupingen. Bare å begynne dekodinga. Som du kanskje har skjønt, hvis du har vært riktig smart og kreativ, er det en ganske enkel kode. Men du visste hva navnet var, ferdig dekodet, det visste ikke Donald. Og det tok faktisk hele seks hundre og syttisju mislykkede forsøk før han kom på å bytte ut hver bokstav med den bokstaven i alfabetet som har det samme nummeret forfra som den opprinnelige bokstaven hadde bakfra. Donald brukte selvfølgelig det engelske alfabetet, siden han er fra USA, og dermed ble det slik: T (nummer sju bakfra) = G (nummer sju forfra), r = i (ni), y = b (to), y = b (to igjen), z = a (én) og c = x (tre). Tryzc = Gibax. Du som ikke er riktig smart og kreativ; her fikk du løsningen på koden.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil