Siste mann på merket

Vegard sitt lag kjemper seg frem til finalen i kretsmesterskapet i fotball.

Karakter: 5+ (8. klasse)

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2006.11.02
Tema
Fotball

Vegard var en 13 år gammel gutt. Han spilte fotball på fritiden og hadde tre søsken. Han var helt besatt av fotball. Han gikk på en skole i Oslo. Årvål. Han bodde i en blokk rett ved en fotballbane, og var der dagen lang. Han hadde to venner. Ole og Simen. De var like besatt av fotball de også, og de tre var på banen hver dag. De brukte hele dagen på og øve inn finter, skytetekniker, vendinger osv. De tre var de beste på fotballaget deres. De tre konkurrerte om alt. Løpe om kapp til skolen, hvem som scorte flest mål, hvem som spiste opp matpakka fortest… Alt. De hadde ofte straffekonkurranser, og Vegard var alltid sist. Siste mann på merket. Han var den sikreste i hele strøket der han bodde når det gjaldt straffer. Den satt alltid stein hardt, klint innat stolpen. Ole og Simen bodde også i blokka. De bodde riktig nok et par etasjer over og under hverandre, men det hadde vel ikke noe særlig å si.

 

Laget som guttene spilte på var bra, og neste måned skulle de spille om kretsmesterskapet mot de andre gruppevinnerne. Guttene var spente, og trente hver dag for å forbedre seg. Det kunne jo ikke skje noen feil i disse viktige kampene. De tok til og med seg niste ned på banen, så de skulle slippe å dra hjem og spise.

 

De neste dagene på skolen gikk for det meste med til å tenke på kampene. Vegard tenkte gjennom alt. Hvem finte han skulle ta. Når han skulle ta den. Når han skulle sende den perfekte gjennombruddpasningen. Alt. En måned hadde gått, og Vegard hadde blitt mye bedre på denne lille perioden enn han hadde blitt hele sesongen. Vegard kunne truffet en brusboks med ballen fra femti meter! Ingenting kunne gå galt. Det var åtte lag med i kampen om kretsmestertittelen. Så det kunne altså bli tre kamper. Hvis vi vant tre kamper var vi kretsmestere. Enkelt og greit. Den første kampen var mot Skeid. Skeid var ikke så alt for gode, men vi måtte ikke undervurdere dem.

 

Kampdagen var i dag og hadde blitt nøye planlagt. Kampen var kl.17.00, så Vegard hadde god tid til å forbedre seg. Han sto opp kl.08.30 og spiste frokost. Cornflakes. Han dro ned på banen i en og en halv time, og hadde en lett trening sammen med Ole og Simen.

 

Når økten var ferdig dro de hjem og spiste. Da var klokka rundt 10.30. Vegard spiste kylling og salat. Han viste at han måtte spise lett hvis han ikke skulle få hold. Resten av dagen slappet han av. Kl 16.15 dro vi til banen. Vi hadde oppmøte en halv time før kamp, så vi var der i god tid. Dette var blodig alvorlig! Treneren tok oss med inn i garderoben til en liten peptalk før kampen.

”Ok, gutter. Denne kampen er ikke den viktigste vi har spilt. Vi vant gruppa vår og burde være godt fornøyd enten vi vinner eller taper i dag.. Så.. Til startoppstillingen. Anders starter i mål som vanlig… I forsvar har vi Tommy og Stian på hver sin bekk, og Kim og Emil i midten. På midtbanen spiller vi med Glenn og Ulf sentralt, og Bernt og Vegard på hver sin flanke. Ole og Simen på topp.”

 

Flanke? Ble jeg satt på flanke? Jeg ble satt ned til fordel for Ole og Simen! Jeg må da vel være bedre enn dem! Ja, ja. Jeg fikk jo starte da. Det er det som er det viktigste. Jeg bestemte meg for å fokusere på kampen. Det er eneste måten og spille en bra kamp på. Jeg sto klar på banen. Jeg skulle spille en av mine beste kamper noensinne. Jeg startet kampen aggressivt, og løp intenst de første femten minuttene. Jeg jagde ballen, men Skeid spilte organisert og ga ikke bort noen baller. Det gikk til første omgang med 0-0. Vi startet andre omgang like friskt, og presset dem høyt. Etter sånn drøyt halvveis ut i andre omgang snappet Ole opp ballen fra en forsvarer og 1-0. Vi spilte resten av kampen sikkert. Lå lavt med forsvaret og midten, og presset høyt med spissene. Vi vant kampen 1-0, men jeg var ikke fornøyd.

 

Neste kamp var om drøye tre uker, og Vegard var fast bestemt på å kapre spissplassen denne gangen. Vegard trent dag ut og dag inn. På lagets obligatoriske treninger strålte han av entusiasme og var i kjempeform! Vegard var fast bestemt på å få spissplassen denne gangen. Han var det beste valget for treneren. Garantert!

 

Det var rundt en uke til kampen nå, og Vegard, Ole og Simen trente flere timer sammen hver dag. De hadde straffekonkurranser, spilte to mot to på tur, lærte hverandre finter. Alt. Vi tre hadde aldri vært så gode venner før. Vi hadde heller aldri vært så spent før en kamp før. 

 

Dagen før kampen hadde alle guttene samlet seg hjemme hos Ole for å snakke om kampen. De la alle ut om taktikk som om de skulle være noen fotballprofessorer. Vi skulle spille mot Ham Kam denne gangen og vi hadde studert laget nøye. De hadde ikke vunnet alle kampene i serien. Det hadde vært en knepen seier for dem mot andreplassen. De hadde to veldig gode spillere. Venstre flanken og den ene spissen. De var farlige. Vi tre hadde bestemt oss for å terge spissen. Gi han et lite puff i ny og ne. Planen var at han skulle bli så forbanna at han ikke klarte og styre seg mer, og gå løs på en av oss. Etter et par timer dro vi hver til vårt og fikk oss litt søvn.

 

 Nå var det kampdag og Vegard var utrolig spent. Han startet dagen med en god porsjon med cornflakes og et glass vann. Vegard dro ned på banen og sparket en times tid med Ole og Simen før alle sammen dro hjem og skiftet til kampklær. Denne kampen begynte kl.13.00. Så måtte gjøre seg klare litt tidligere enn forrige kamp . Vegard var på banen de skulle spille på 12.15 så han skulle ha god tid til og gjøre seg klar og varme opp. Rundt et kvarter før start ble ropt inn til en ikke så uventet peptalk.

”Ok, gutter, sa treneren.

Vinner vi denne kampen er vi i finalen. Dere har alt og vinne og ingen ting og tape. Så. Til startoppstillingen. Vi starter kanskje ikke så uventet med Anders i mål. Tommy og Stian på hver sin bekk og Emil og Magnus i midten. På midtbanen spiller vi med Glenn og Ulf sentralt, og Ole og Simen på hver sin flanke. På spiss spiller vi med Vegard og Marius”.

 

Yes! Endelig spissplass! Jeg skjønte ikke helt hvorfor Simen og Ole ble satt på vinga og Marius på spiss. Marius var ikke den dårligste på laget, men har liksom aldri prestert noe. Vegard sluttet kjapt og tenke på det, og var glad at han startet som spiss. Der han egentlig hadde villet spille hele sesongen.

 

Kampen var i gang og vi startet friskt. Vi presset dem høyt så de ikke fikk til spillet sitt. Jeg lå for det meste og terget på spissen deres når vi ikke hadde ballen, og ga han et lite ekstra puff hver gang han skulle motta ballen. Etter å ha spilt i drøye 20 minutter virket det ikke som han brydde seg om det i det hele tatt, men jeg sluttet ikke allikevel.

 

Fem minutter før pause klarte Glenn og miste ballen på midtbanen mens vi hadde en kontring, og var oppe med mange menn. Det var plutselig fire mot tre for Ham-Kam og de spilte lett ut det som var igjen av forsvaret og satt ballen i mål. 1-0. Vi rakk ikke og komme skikkelig tilbake før pause så resultatet til pause var 1-0.

 

Vi var innstilt på og vinne så vi startet annen omgang like friskt og aggressivt. Vi kriget om hver eneste ball og styrte spillet. Vi hadde flere sjanser og rundt mitt i omgangen fikk Ole slitt seg løs og la inn på bakerste der Simen kom og headet lett inn 1-1. Resten av kampen var ganske jevn. Det var bare et minutt igjen og det så ut som det skulle bli avgjort på straffer. Men. Plutselig snappet Glenn opp ballen og slo den mot meg. Jeg møtte den og vendte opp og forserte forsvareren. Det var to mot en! Jeg så Marius gikk på et løp og ventet litt for og så slå en lang pasning. Den var perfekt. Ham Kam forsvareren rygget men den sneiet håret hans selv om han hoppet av all kraft. Marius var alene med keeper og satt den hardt i hjørnet.

”MÅL!” ropte alle. Tilskuerne. Treneren. VI!

”MÅL!!”

Vi hadde vunnet! Vi var i finalen!

”Kjempebra, Marius” ropte alle.

”Jævla bra!” sa noen.

Vi var i finalen.

Lykkerusen gikk ikke over før langt ut på kvelden. Jeg, Ole og Simen hadde vært på Mac-Donald og feiret og hadde dratt hjem til Ole etterpå.

 

Finalen var en måned til, og treneren hadde sagt at det ble åtte treninger før kampen. To hver uke. Han var fast bestemt på vinne denne kampen. For meg, Ole og Simen hadde ikke disse treningene så alt for mye og si. Vi trente hver dag uansett. Vi var på banen hver eneste dag. Vi var så spent at vi ikke fikk sove om natta. Vi trente inn hver eneste finte og vending vi noen gang hadde hørt om. Vi hadde gode resultater på treningen alle sammen, så det så ut som vi alle kom til og starte på kampen.

 

Nå var det bare en uke til kampen, og vi tre var så spente at enhver kunne merke det på oss. Vi trente hver dag og var bedre en noen gang.

 

Kampen nærmet seg med stormskritt og var nå bare tre dager fra i dag. Treneren hadde fortalt oss at det kom til og bli noen flere bytter en vanlig, fordi dette var en kamp alle skulle huske. Selv om vi vant eller ikke.

 

De tre neste dagene gikk veldig fort. Vi hadde spilt fotball dagen lang i flere uker i strek, så det ble nesten en selvfølge. Før jeg viste ordet av det var det kampdag. Jeg startet dagen som jeg hadde startet alle de andre dagene vi har hatt kretsmesterskaps kamper. Alt var rutine nå. Jeg møtte på banen en time før kamp og bare satt og tenkte på hvordan det var. Vi hadde fått hvite hvem vi skulle spille mot dagen før. Vålerenga. De hadde vunnet alle kampene i sesongen og hadde vunnet kretsmesterskapet i fjoråret og var klare favoritter i kampen. I peptalken til treneren fikk vi bare vite oppstilingen, og om vi gjorde så godt vi kunne var det bar nok. Det var samme oppstilingen som sist gang og det passet meg helt perfekt. Jeg sto der ved midtsirkelen og tenkte at hvis vi vant dette var vi de beste 13-års fotballspillerne i hele landet. Det var en overveldende tanke. Før jeg rakk å tenke mer blåste dommeren kampen i gang.

 

Vi startet kampen like friskt og aggressivt som alltid. Vi presset dem, men de gjorde ingen feil. De spilte ballen så sikkert at man skulle tro de var proffe. Det var som å se på tv. Hver gang vi kom ganske nærme dem, dro de en vending og spilte ballen igjen. De spilte seg fort oppover banen og spilte gjennom oss og skapte sjanse på sjanse. Men de brukte ikke sjansene som andre lag. De ventet på det perfekte gjennomspill så det garantert var mål. De tok ikke sjansen på å tråkle seg gjennom. Etter femten minutter spill kom en perfekt pasning over forsvaret og spissen hadde for lengst startet og satt ballen i mål som det var ingen ting. De spilte sikkert resten av omgangen, men vi ga dem ingen rom. De fikk ingen flere perfekte pasninger. Det sto 1-0 til pause. Vi fikk beskjed i pausen at vi spilte bra og at det eneste vi kunne gjøre var og satse på en overgang.

 

Vi startet andre omgang akkurat som vi startet første. Vi presset dem høyt og ga dem ingen rom. Det var egentlig en jevn kamp i andre omgang. Etter åtti minutter spill hadde Vålrengatreneren vært så mange ganger over linja og klaget på laget sitt at det var rett før han ble vist opp på tribunen. Vi hadde holdt dem tilbake, men det holdt ikke hvis vi skulle vinne. Alle var klar over det. Spissene presset dem intenst, men uten å lykkes. Vi hadde ingen annen løsning enn å presse med midtbanen, og det gjorde vi. Hele midtbanen. Vi presset dem høyt. Det var stor sjanse og ta, men vi trengte noe uventet og sjokkerende, så da var dette var eneste løsningen. Og vi sjokkerte dem virkelig. Forsvaret ble helt overrumplet og du kunne se det i ansiktene deres at de var nervøse. Det var rett før vi tok ballen et par ganger, men de berget seg så vidt hver gang.

 

Da det hadde gått nitti minutter og det så ut som vi skulle tape, kom jeg meg så nær at han bare hadde nødt til og slå ballen blind så langt vekk han kunne og ballen landet rett i beina til Glenn og han satt fart. Vi var fire mot fire! Det var overtid. 1-0 til Vålrenga og vi hadde en siste mulighet. Glenn løp rett frem. Rett på. Han satt forsvarerne i en vanskelig situasjon. De hadde nødt til å gå på med en mann før eller senere, og da har sikringen nødt til og finne en mann. Et kort løp da ville åpne hele forsvaret, og det ville mest sannsynelig bli mål. Vi hadde overtaket! Glenn bare fortsatte og så fort forsvareren kom ut slo han en hard pasning til meg. Jeg slo den videre på en touch til Marius. Marius hadde en liten åpning. Han fyrte løs. Den gikk steinhardt mot det nærmeste hjørnet . Det så ut til å bli mål. Keeperen var på vei andre veien og var sjanseløs. Men plutselig fra ingensteds fra, kom en forsvarer og fikk lagt ut et bein og ballen gikk utover igjen. Men det var ikke over ennå. Glenn hadde vært et stykke bak oss, og kom i en forrykende fart og dundret til på volley og ballen suste steinhardt over keeperen som lå nede. Hele laget var lamslått. Vi hadde scoret. Vi løp alle mot Glenn og ble liggende i en stor haug over han. Det var helt utrolig. Så fort Vålrenga tok avspark, blåste dommeren kampen av. Det gikk til ekstraomganger.

 

I ekstraomgangene var det ingen sjanser. Begge lag sikret og så ut til og ville gå til straffekonkurranse. Det skulle være fem straffeskyttere på hvert lag. Jeg ble satt opp som den femte.

 

Første straffen vår ble tatt av Glenn.

 

Han satt den hardt nede til venstre og keeperen nådde den ikke.

1-0.

Første straffen til Vålrenga. Den ble blåst over!

Fortsatt 1-0.

Andre straffen vår. Bernt. Keeperen gikk til venstre, men ballen gikk midt i mål.

2-0.

Tredje straffen vår. Den ble tatt av Ole. Ole fikk et dårlig treff på ballen og keeperen fanger den lett.

Fortsatt 2-0.

Tredje straffe Vålrenga. Den ble satt stein hardt i nett taket.

2-1.

Fjerde straffen vår. Det var Marius som skulle ta den. Han tok løpefart, men gled litt og ballen havnet på tribunen.

Nå var det Vålrengas fjerde straffe. Spilleren gikk frem. Han skøyt hardt, men Anders fikk slått den i stanga og ut.

2-1.

 

Dette var vår femte straffe. Min straffe. Hvis jeg satt denne straffen hadde vi vunnet. Jeg gikk frem. Jeg visste akkurat hvor den skulle sitte. Nede til venstre. Jeg tok fart. Det var som det gikk i sakte film. Jeg plasserte stammebeinet ved siden av ballen og ga den et hardt spark. Det var som tida sto stille noen sekunder. Jeg så ballen gå i en fin bue og var på vei mot hjørnet. Jeg så keeperen slang seg av all kraft og strakk seg etter ballen. Men den gikk inn! Nå var tida i gang igjen. Nå var tida i gang for fullt! Jeg hylte og løp mot benken og ble møtt av stormende jubel. Jeg ble omfavnet og folk hylte av all makt. Vi hadde vunnet. Vi var det beste. Og jeg…. Hadde vært siste mann på merket.

 

Som vanlig.

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst