I Marseille i Frankrike på begynnelsen av 1900 tallet i et nytt hus midt i landsbyen, sitter en fattig jente på 18 år, Marie heter hun. Hun er tynn med langt, kornfarget, pistrete hår og klærne er gamle og slitte. Ansiktet hennes er trist og grått, det virker som om livsgnisten er borte. Ovenfor henne sitter en kjekk, høy, rik gutt, i siste mote; grå dress og nypussede sko, Pierre, også 18 år. Han derimot er fornøyd og glad. Han har nettopp kommet hjem fra jobb og Marie har vært hjemme alene hele dagen. Hun sitter og stirrer ned i bordet med øyne så triste som en forlatt kirkegård. Pierre sitter og leser i en ny bok, ler litt for seg selv, men til Marie sier han ingenting.
Pierre og Marie bor sammen, men allikevel er ikke alt bra. Marie er svært fattig og ser ingen annen utvei enn å fortsette å trygle Pierre om å bli værende hos henne. Han vet utmerket godt at det ikke er lov til å hjelpe noen i tredjestanden. Man kan få livsvarig fengsel men han har ikke hjerte til å forlate den hjelpeløse Marie. Dag etter dag kommer Pierre hjem fra jobb, Marie er hjemme, vasker, lager mat og flere ting som tjenestefolk gjør. Pierre sitter ved bordet og venter på at maten skal bli servert på et sølvfat. Marie går stille og rolig forbi ham med et sørgelig uttrykk i ansiktet og serverer ham maten. Ikke tørr hun å si noe, og går like stille og setter seg på den andre siden av bordet. Han enser henne ikke. Slik er det hver dag, hver uke og hvert år. Men Pierre gjør også noen gode ting; han kjøper klær og gir henne mat, men allikevel er hun ikke lykkelig. Hun ønsker hun er født inn i den nest høyeste standen i det minste. ”Livet er urettferdig”, tenker hun.