I Marseille i Frankrike på begynnelsen av 1900 tallet i et nytt hus midt i landsbyen, sitter en fattig jente på 18 år, Marie heter hun. Hun er tynn med langt, kornfarget, pistrete hår og klærne er gamle og slitte. Ansiktet hennes er trist og grått, det virker som om livsgnisten er borte. Ovenfor henne sitter en kjekk, høy, rik gutt, i siste mote; grå dress og nypussede sko, Pierre, også 18 år. Han derimot er fornøyd og glad. Han har nettopp kommet hjem fra jobb og Marie har vært hjemme alene hele dagen. Hun sitter og stirrer ned i bordet med øyne så triste som en forlatt kirkegård.  Pierre sitter og leser i en ny bok, ler litt for seg selv, men til Marie sier han ingenting.

Pierre og Marie bor sammen, men allikevel er ikke alt bra. Marie er svært fattig og ser ingen annen utvei enn å fortsette å trygle Pierre om å bli værende hos henne. Han vet utmerket godt at det ikke er lov til å hjelpe noen i tredjestanden. Man kan få livsvarig fengsel men han har ikke hjerte til å forlate den hjelpeløse Marie. Dag etter dag kommer Pierre hjem fra jobb, Marie er hjemme, vasker, lager mat og flere ting som tjenestefolk gjør. Pierre sitter ved bordet og venter på at maten skal bli servert på et sølvfat. Marie går stille og rolig forbi ham med et sørgelig uttrykk i ansiktet og serverer ham maten. Ikke tørr hun å si noe, og går like stille og setter seg på den andre siden av bordet. Han enser henne ikke. Slik er det hver dag, hver uke og hvert år. Men Pierre gjør også noen gode ting; han kjøper klær og gir henne mat, men allikevel er hun ikke lykkelig. Hun ønsker hun er født inn i den nest høyeste standen i det minste. ”Livet er urettferdig”, tenker hun.

Det er en stjerneklar, kald kveld. Luften er så kald at man skulle tro det var blitt vinter, men det er kun september måned. Nesten alle i Marseille har forberedt seg på kulden, men på torget står fattige koner bak gamle, fallerferdige trekasser og prøver å få solgt de få varene de har mens de desperat prøver å holde varmen, for noen tykke, varme klær eier de ikke. Rike menn går inn og ut av de fineste butikkene etter å ha kjøpt dyre gaver til fruene sine og midt i en av gatene går Pierre og Marie. Pierre har tatt sjansen på å ta med Marie ut for første gang, kun for en kveld for å glede henne. Han har tatt på henne noen fornemme klær og for aller første gang føler hun seg som en lykkelig og vakker jente. Hun har en trang, beige kjole av tykk lin som går helt ned til skotuppene, og øverst på kragen er det hvite, vakre blonder og rundt livet – en tynn kant av mørkebrun silke. På hodet har hun en fjong, svart hatt med en fjær på venstre side. Pierre har på seg en hvit skjorte med en svart mørkegrå vest utenpå. Ytterst har han en pen jakke i svart, og på hodet en hatt. Han ligner en riktig herremann – og det er jo akkurat hva han er og holder rundt Marie så alle skal tro de er mann og kone. Han klarer ikke å tenke på hva som kommer til å skje hvis de blir oppdaget.

Bak et hjørne står to rike herrer og visker lavmælt sammen. En av dem bor like ved Pierre og vet at Pierre og Marie ikke er gift. ”Se så stygg hun er, selv med pene klær!”, hvisker de til hverandre og ler. - ”Man kan godt se at hun bare er en simpel tjenestepike”. Pierre hører det så vidt og får en stor klump i halsen som beveger seg oppover som en stor, slimete slange. De to herrene følger Pierre og Marie med stive blikk idet de går videre nedover gaten.

Lenger nede i gaten foran et lite, pent butikkvindu, står Pierre og Marie. Butikkvinduet er pyntet med pene små lys i alle størrelser og fasonger og det henger fine høst dekorasjoner i hvert hjørne. Stjernene gir sitt gjenskinn i de speilblanke glassrutene og det er lagt en rød duk i vinduet. Luften har et lite snev av kanel og alt rundt dem virker så fredelig. Marie føler en slags trøst, en vennlig stillhet inni seg. Plutselig kommer en og bryter stillheten. Bak ham kommer de to rike herrene, med et fornøyd smil rundt munnen. Marie gir fra seg et hjerteskjærende skrik som lager et stort hull i henne, man kan nesten se tvers igjennom. Alt blir svever av gårde og blir borte i et stort, grått og mørkt tomrom i det de fører Pierre bort i lenker. Folk rundt i gatene stimler sammen for å se hva som har skjedd men Marie er ingen steder å se.

I Marseille i Frankrike på begynnelsen av 1900 tallet i et hus midt i landsbyen, sitter det ikke lengre en fattig jente på 18 år. Hun var tynn med langt, kornfarget, pistrete hår, klærne var gamle og slitte og ansiktet hennes var trist og grått. Livsgnisten ble borte, Marie het hun.