Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Hvem er jeg?

Hvem er jeg?

Novelle som omhandler temaet personlig identitet.

Skrevet i 10. klasse.

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
18.10.2006
Tema
Identitet


Oppgaveformulering:
Skriv en seriøs novelle som omhandler temaet oppdagelse av personligidentitet.

 

Hvem er jeg?

Hvem er jeg?
Hva er jeg?

 

Hvem er meg?
Hva er meg?

Hvem er du?
Hva er du?

Er det du som er deg?
Deg-et i, jeg liker deg.


Jeg satt med dagboken åpen. Blyanten satt i hånden som den skulle. Jeg kunne kjenne en liten følelse av selvinnsikt mens jeg hadde skrevet diktet. Diktet, ja. Kanskje det ikke kunne kalles et dikt ifølge teorien, men det var dikt nok for meg, og det er det som teller. Natten hadde kommet krypende, og man kunne enda høre regndråpenes sukk etter høljeregnet. Klokken viste tolv over ti, med store digitaltegn som lyste rødt ved sengekanten. Det var denne tiden jeg likte best. Det var på denne tiden jeg og stillheten pleide å finne sted, på Mukerudlia 23 B, andre etasje, rommet lengst til venstre. Rommet til Espen Johansen, som ikke visste hvem han var.



Lyset fra den stygge, fotballformede lampen, fikk de tomme øynene mine til å skimre. Blyanten hvilte løst mellom fingrene, mens jeg leste diktet om og om igjen. Jeg var ikke helt sikker på hva jeg hadde skrevet. Jeg hadde bare latt fingrene mine følge sine egne veier, slik jeg pleide å gjøre. Det var på denne måten jeg kunne lette det frustrerte hjertet mitt. Men i dag så det ikke ut til å virke, og jeg var like uvitende som før. Jeg kunne føle at hjertet ikke var fornøyd med de ubegripelige spørsmålene denne gangen. Jeg knuget fingrene hardt om blyanten. Denne gangen forventet den svar.

”I mengden av alle, kan jeg annerledes meg kalle”. Jeg bladde bakover i den forkledde dagboken min. Jeg hadde satt bokbind på den så jeg kunne skrive på skolen også. Jeg leste snutter av mine tidligere dikt, i håp om å finne svaret jeg lette etter. Men det var intet svar å spore mellom linjene. Jeg forsto fremdeles ikke vitsen med å finne svaret. På en eller annen måte visste jeg at jeg ikke ville bli fornøyd med svaret uansett. Det virket like meningsløs som å snakke med foreldrene mine. Man kom liksom ingen vei. Det hjalp ikke å prøve å snakke med gutta i klassen. Hvorfor kunne de ikke bare fatte det? Problemet var at det ikke var noe galt ved dem, det var bare det at…nei, jeg orket ikke dette lenger!

Jeg hadde ofte lurt på ”hvorfor meg”. Hvorfor hendte dette akkurat meg? Hva galt hadde jeg gjort? ”Kan du svare meg på det? Kan du?” Jeg holdt hodet pekende opp. Øyenbrynene strammet seg, mens de rødlige øynene mine stirret taket i senk. ”Knakk”. Man kunne se blyantdeler fly som piler, før de landet hardt på gulvet. Opphisselsen hadde tatt kontrollen og brukket blyanten innover i hånden. Man kunne se blodet som allerede hadde begynt å renne ned langs arrene som var å finne, lange og tynne arr etter gamle, dype sår. ”Nei det kan du ikke”, hvisket jeg lavt, mens lyden av mine gnagende tenner overdøvet fresinga mi. Jeg roet meg ned, og sank tilbake på stolen. Dette ville jo ikke hjelpe, ikke i det hele tatt! Jeg ville ikke klare å finne svaret mitt slikt. Svaret på hvorfor jeg var ulik alle de andre.

Jeg ryddet bort blyantbitene som lå spredt rundt på pulten. Jeg tørket vekk blodet, og så på mine gamle sår. Den tiden var vel over? Jeg hadde gjemt bort bladene, for å slutte med slikt. Jeg var virkelig ferdig med sånt! Jeg la hendene i kryss på pulten, og lot hodet hvile på toppen. Jeg tenkte tilbake. Tilbake på gleden over å være et uskyldig barn. Ingen normer, ingen regler og ingen lover. En bekymringsfri hverdag, være fri som fuglen og ha engelens rene tanker. Men så plutselig vokser man fra alt. Man er ikke lenger "som alle andre", men får sine egne meninger, lyster og mål. Man utvikler sin egen personlige identitet.

Men hva hvis man ikke klarer å finne en egen identitet, og samtidig vet at man ”jeg” ikke er som ”de”? Hva hvis det spres stygge rykter, bare fordi man prøver å finne seg selv? Det var i de senere årene jeg hadde blitt mer irritert over dette. Det var noen som hadde brakt denne interesse på banen. Fokuset på meg selv hadde blitt annerledes. Det var plutselig ikke helt greit å gå i skolegården helt alene. Det var noen hjertet prøvde å peke på, når den dunket hardere. Men på hvem?

Jeg strøk gjennom det rufsete håret mitt. Det hadde blitt ganske langt nå. Mamma hadde mast lenge om at jeg skulle klippe meg, men jeg hadde direkte nektet. Kunne det være noen i klassen hjertet prøvde fiksere seg på? Kanskje Marie, som smilte til meg i går?, tenkte jeg. Men så tenkte jeg plutselig på episoden med Gina. Det var avslutningsfest hos Geir, en ny gutt i klassen, som nesten ikke visste noe om meg. Jeg ble begeistret og glad over at noen hadde inkludert meg på festlista. Men forhåpningene gikk i dass da jeg flere ganger ble presset til å drikke eller til å ta en ”uskyldig” pille, av andre i klassen. Men jeg hadde bestemt meg, jeg skulle holde avstand fra slikt. Det løftet var til og med skrevet i dagboken! Det tok ikke lang tid før rommet var fylt av berusede mennesker.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil