Ho var annerleis. Annerleis frå alle andre rundt seg.
“Bolle”, det ordet gjekk om og om igjen i hodet hennes.
Det var det dei hadde kalt henne alle desse åra, frå barnehagen til nå siste året på ungdomsskulen.
Ho hadde ingen venar, ho hadde alltid vore aleine. Emma satt mykje med pc-en. Ho skrev mykje, høyrde på musikk og snakka på msn. Der var da akkurat som hennar egen verden, og iallfall nokon som snakka til henne, det var da ikkje ellers. Vist ikkje det var noko sårande dei sa då.
Det var 6. august, ein ganske fin solskinsdag, men ikkje for Emma. Det virket alltid som om dagane hennes bestod av regn og svarte skyer. For det var sånn ho følte seg. Emma måtte løpe ned bakken for å nå bussen til skulen, helst håpet ho at ho ville miste den så ho slapp å bli såret i dag.
Men bussen rakk ho. Då ho gjekk av på terminalen såg ho den vanlege gjengen som satt der å røykte. Emma prøvde å skynde seg forbi så dei ikkje skulle sjå ho, men da var for seint. Dei gjekk imot ho og begynte å rope skjellsord til ho. Emma prøvde å oversjå dei, men no byrja dei å skubba ho. Emma gikk bakover for å ikkje få eit slag i fjeset, men ho støtte på ein vegg. Ho var fanga. Veggen bak henne, og seks jenter som stod tett rundt ho gjorde da ikkje så veldig lett for henne å komme seg vekk.