Ut av helvetet

Morsom og velskrevet.
Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2000.06.17

Jeg så spørrende rundt i klasserommet, og lette etter et par øyne å dele forvirrelsen med. Ingen møtte blikket mitt. Hva kunne være grunnen til at jeg måtte møte på rektors kontor om ti minutter? Jeg hadde ikke gjort noe galt, og jeg pleide heller ikke å være en gjenganger i rektors lille hule. Jeg var svært nysgjerrig. "De ti minuttene har gått, Johnny. Meld deg hos rektor øyeblikkelig." Lærer Pedersen var uvanlig hard i stemmen. Han pleide jo å være så hyggelig, tenkte jeg. De andre i klassen gav meg flyktige blikk, og noen hvisket. Man skulle tro de visste noe. Jeg ante ugler i mosen........

 

"Stig på!" lød det fra rektors kontor, etter at jeg hadde banket tre ganger på døren. Jeg spankulerte inn, med mitt sedvanlig lette og ledige ganglag. Jeg fikk meg en støkk, da jeg så at det ikke bare var rektor som var på kontoret, men også en middelaldrende mann i dress, og en mann i hvit frakk. "God dag, Johnny", sa rektor, før han diskrè lukket persiennene i vinduet ut mot gangen. Det var to stoler i rommet, en til rektor og en til meg. De to mystiske mennene måtte ta til takke med å stå ved siden av det luksuriøse marmorskrivebordet til rektor. "La meg først presentere disse to herrene for deg, Johnny. Dette er psykolog Werner Schei-Hansen", sa rektor, og la hånden på skulderen til mannen i den elegante Armani-dressen. Han er tydeligvis en meget velstående herre, tenkte jeg, da han dro opp et gull-etui fra lommen sin, åpnet det, og tok opp en sigar. Mannen i hvit frakk kremtet, og likte helt klart ikke å bli glemt av rektor. "Ja, og dette er Johannes U. Tedass, fra det psykiatriske sykehuset i byen." U. Tedass var ikke like viktig som Schei-Hansen, om man skulle dømme etter den likegyldige måten han ble presentert på.

 

"Kan noen fortelle meg hvorfor jeg er her?" spurte jeg, lettere frustrert over at jeg ikke visste noe som helst. Rektor så på Schei-Hansen. Schei-Hansen nikket til rektor, som et tegn på at han kunne svare på spørsmålet mitt. "Jeg skal gå rett på sak, Johnny," begynte rektor. "Medelevene dine har slått alarm. De er bekymret for deg, Johnny, og det er vi også. Du har langt blondt hår. Du går alltid med en trang, utvasket dongeribukse med hull på knærne, en hvit T-skjorte og en lyseblå boblejakke. Du spiller gitar i et usedvanlig dårlig rockeband. Du bruker lilla pannebånd. Og sist, men definitivt ikke minst: du heter Johnny. Du er nødt til å innse at vi lever i 1999, Johnny. Åttitallet er over for lenge siden! A-ha er splittet! Jenter går ikke lenger med rosa knebukser! Skolen vil anbefale på det sterkeste at du blir innlagt på det psykiatriske sykehuset, og går i daglig terapi hos Werner Schei-Hansen." Jeg var mildt sagt sjokkert. Skulle jeg bli innlagt på sinnssykehus, bare fordi jeg kledte og oppførte meg på en spesiell måte? Dette kunne ikke være mulig! Jeg var frustrert.

 

"Hva babler du om? Jeg kler meg jo mektig heavy, mann! Nå må du slutte å innbille deg ting, esse!" Schei-Hansen så nedlatende på meg, og sa: "Det er tydelig at du har et gigantisk problem, gutt. De harry og ugramatiske ordene som "heavy" og "esse" er klare eksempler på akkurat det. Foreløpig er du på benektelses-stadiet, men om du går i terapi hos meg, kan jeg hjelpe deg å ta et skritt videre." Rektor og U. Tedass nikket. Så skjedde det utrolige; jeg begynte å vurdere om de faktisk hadde rett. Det var jo litt mening i påstandene deres. Jeg skilte meg jo klart ut fra mine jevnaldrende, både når det gjaldt klesstil og musikksmak. Imens de andre hørte på Backstreet Boys, Eminem og Britney Spears, satt jeg hjemme på loftet og digget Pet Shop Boys. Etter noen dager i tenkeboksen bestemte jeg meg for å bli innlagt på det psykiatriske sykehuset. Det skulle senere vise seg å være et riktig valg.

 

Den første tiden på sykehuset var hard. Som en del av løsrivelsen fra åttitallskulturen, måtte jeg personlig sette fyr på den trange dongeribuksen min, og klippe opp den blå boblejakken min med hagesaks. Det var svært traumatisk. Jeg måtte også gå med altfor store bukser og gensere, og jeg holdt på å frike fullstendig ut i begynnelsen, uten den trange dongeribuksen min. Jeg brukte noen måneder på å venne meg til de nye klærne mine, men da jeg var blitt vant til dem, kunne jeg aldri gå tilbake til trang dongeribukse. Jeg hadde kommet et stort steg videre. Schei-Hansen og U. Tedass var gode å ha i den harde perioden. Jeg kunne alltid dele følelsene mine med dem, og de hjalp meg ut av depresjon og angst. De overbeviste meg om at jeg en dag ville komme meg helskinnet ut av åttitallshelvetet. De hjalp meg å holde motet og troen oppe, og det takker jeg dem for.

 

Så var tiden kommet til den avgjørende testen. Jeg måtte klippe meg. "Det kommer til å gå helt fint," sa U. Tedass gjentatte ganger. "Når du bare får klippet deg, er U. Tedass og jeg helt sikre på at du har lagt hele åttitallskulturen bak deg, og at du er i god nok psykisk balanse til å bli en fri mann igjen," la Schei-Hansen til. Jeg hoppet i det, og klippet meg. Det var hardt å se de lange, lyse lokkene falle ned på gulvet ved siden av meg. De hadde vært en viktig del av livet mitt så lenge, og nå ble de brutalt revet bort. "Ferdig," sa plutselig frisøren, og tok frem et stort speil, slik at jeg kunne se resultatet. Jeg ble faktisk ganske fornøyd av det jeg så. Håret var helt kort ved ørene, og litt lenger oppe på hodet. Luggen sto rett opp, og kompletterte den perfekte hårfrisyren. Jeg var nå en del av 90-tallet.

 

Nå, ti år etter, er jeg en vanlig gjennomsnittsmann i 2009, og lever et helt normalt liv. Jeg er svært takknemlig overfor samfunnet, som var der for meg, og hjalp meg da jeg trengte det. Jeg har fortsatt kontakt med Werner Schei-Hansen og Johannes U. Tedass, men bare på privat basis. Jeg er fullstendig over "åttitallssyndromet", som det blir kalt. Jeg vil også råde personer med samme problem til å søke profesjonell hjelp så fort som overhodet mulig! Åttitallssyndromet er ikke noe å spøke med, det har undertegnede lært på den harde måten.....

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst