Førti ord som holder igjen min pust, jeg føler det er tyngre, tyngre å puste.
Min sjel brister som fire baner over et spor. Lydene trenger igjennom min
stillhet, det eneste jeg har igjen. Og jeg er mil fra der jeg vil være. Gud er
ikke lenger med meg.
Gud var aldri med meg.
Jeg tenner på lyset, lyset som jeg hater, som kaster lys over de mørke sidene
av mitt liv, som avslører alt. Avkledd og ubeskyttet. En følelse jeg har følt
før.
Alle ting jeg ønsket jeg fikk si, som jeg ønsket jeg fikk vist. Alt forsvant
den dagen mitt liv forsvant. Skrikene, håpene, ordene. Om det ikke betydde
noe, hvorfor være til stede? Høre, snakke og se? Jeg ville oppleve det svanene
har, det himmelen og stjernene deler. Tilhørighet og fortryllende blikk.
Det er ikke lenger hat jeg føler. Det er tomhet som tar over mine tanker og
mine handlinger. Jeg elsker de gråblå kontrastene. Ingen legger merke til dem.
Om det er tomhet, kan jeg da utføre handlinger som virkelig betyr noe? Har jeg
lagd spor?
Jeg gransket meg selv, satt alt som ikke betydde noe til side. Og mørket
omsluttet meg, overalt, naken og forlatt. Som en kvelende slange.