De syv seil reiste seg og havet flommet, vinden kom krypende og biene kom nærmere.
Et stikk av infernoets eget ansikt.
Tankene bruser, og alt jeg lukter er ild.
Jeg ble fortvilet av hjertets evne til å svikte, som en del av handelen ble den solgt som sjelen. Allikevel ber jeg for nye tanker, for nye sjanser. Glødende fluer flyr som et teppe av den klare stjernehimmelen over meg, men alt jeg kan se er insekter summe rundt meg som et helvetes forbipasserende tog.
Om ikke hatet drar meg ned gjør kjærligheten det.
Jeg kan ikke slippe følelsen av paranoia som vandrer inne i meg som et halvamputert objekt, haltende forbi, planter den sjalusiens dolk i senteret av mine følelser.
Jeg blir liggende i hetekramper på gulvet, siklende etter friheten som jeg aldri rekker.
Alt forsvinner mellom sprekkene på gulvet, jeg søker manisk etter dem, tar tak i dem, helt til det går opp for meg at jeg enda ligger lammet og livløs på gulvet. Bilder oppstår og klarheten eksisterer ikke mer.
Gal? Nei, bare opplyst.
Alt er drevet av mitt vanvidd.