Hun sto ensom ved skogkanten. Øynene var forgråtte og røde. Bekker av svart maskara gjorde kinnene hennes mørke. Håret var bustete og fullt av skitt. Hun var lettkledd. Det var blod på klærne, som var revet i sømmene. Hun sto stum foran soloppgangen. Redd og skjelven ba hun om at mørket skulle sluke henne igjen. Hun var akkurat blitt 14 og het Andrine…
De hadde vært mange. Ledd høyt og oppriktig lykkelig. Kanskje de hadde bråket litt på veien opp, men de regnet ikke med at noen hørte dem. Hytten lå trossalt langt vekk fra sivilisasjonen. Hun angret ikke på at hun hadde løyet til foreldrene. Hun angret ikke på at hun hadde stjålet sprit i barskapet, eller tatt klærne til søsteren uten lov. Hun følte seg så fri. Fri til å gjøre som hun ville. De eldre likte henne. De syntes hun var tøff. Hun ruset seg på følelsen av å være attraktiv og populær. Så fikk de andre heller bare slenge dritt om henne! Misunnelig var det de var. Misunnelig for at de ikke fikk dra på hyttetur med de eldre.
Hytten var ikke stor, men stor nok til de 6 som kom opp en sen lørdagskveld. I sekkene hadde de alkohol, og latteren satt løst. Andrine smøg seg mellom guttene, passet på å være litt ekstra nær når anledningen bød seg. De ble fullere og fullere. De andre jentene ble sippete og klagete. Andrine sørget for å holde seg blid. Kanskje gjorde hun seg litt ekstra dum når de diskuterte? Plutselig stakk en ekkel lukt i nesa. Gjennom tåken av røyk og alkoholdunst skar en annen lukt igjennom. Hun så hva det var. Den eldste av dem dro frem en røyk, ikke slik som de andre sigarettene hun hadde vendt seg til å like. Dette var noe annet, og de tok alle et trekk. Andrine også, selv om hun kjente motviljen stige da den tykke, kvalme røyken nådde lungene.
Som om hun satt i en boble av seg selv prøvde hun å fokusere på det som ble sagt. Hun var sliten, hodet verket. ”Hvor skal jeg sove?” Mumlet hun. Ingen svarte. De drakk, danset og sang. Rommet snurret rundt og med ett følte hun seg så kvalm. Hun styrtet ut derfra.
Utenfor pustet hun den kalde oktoberluften langt ned i lungene. Hun skalv. Plutselig sto det noen bak henne. To av guttene smilte mens de rakte henne en flaske. Hun ristet på hodet.
”Jeg tror jeg må hjem” sa hun halvhøyt. Guttene lo. De kom nærmere. Nærmere. Andrine kjente en mistenkelig uro vokse. Hvorfor hørte de ikke etter?
”Vil veslemor hjem til mamma nå? Er ikke de store guttene artige å leke med mer?” Den ene grep etter armen hennes. Hun trakk den til seg, men falt bakover der den andre tok tak i henne. Fingrene hans grov seg inn i skuldrene hennes. De kom til å etterlate seg blåmerker, tenkte hun vagt.
”Synd det, lillemor. For vi vil nemlig leke med deg!” Hendene deres var over alt. Hun kjempet imot, men kjente at det ikke nyttet.
Hun lå på den kalde bakken. Barnåler og jord stakk henne mot den bare ryggen. Kroppen over henne var tung. Hun kjente at hun ikke fikk puste. Han var brutal. Tårene som rant nedover var tause beviser på hennes smerte. Ikke bare den ytre, men den indre. Sårene hun visste aldri ville gro, smertet verre enn brutaliteten mellom bena hennes. Ordene de slang mot henne laget dype sår i hjertet hennes. Den andre så på, og i den smertelige vissheten over at det ikke var over da den ene trakk seg tilbake knep hun munnen sammen til en strek. Likevel unnslapp et skrik idet han presset seg inn. Det svartnet for øynene hennes og lenge lå hun i en mørk dis av bevisstløshet. Hun våknet av kulden. Smerten bleknet når de indre sårene brant. De sårene som sjelen hennes var påført, etter å ha mistet sin uskyld i en mørk skog. Guttene var borte. De hadde ikke etterlatt seg annet enn blåmerker og skrubbsår. Blodet lyste mot de bleke lårene hennes.
Fortvilet og redd reiste hun seg på skjelvne ben. Sliten og villfaren stabbet hun seg bortover. Hvert skritt var smertefullt. ”Hore, billige tøs, udugelige, utakknemlige…” ordene ringte i hodet hennes. Etter hva som kunne ha vært timer, kunne ha vært minutter, kunne ha vært mil eller kunne ha vært meter, kom hun til en lysning. En liten vei snodde seg mellom de mørke trærne som akkurat hadde vært vitner til hva som hadde skjedd.
Hun sto ensom ved skogkanten. Øynene var forgråtte og røde. Bekker av svart maskara gjorde kinnene hennes mørke. Håret var bustete og fullt av skitt. Hun var lettkledd. Det var blod på klærne, som var revet i sømmene. Hun sto stum foran soloppgangen. Redd og skjelven ba hun om at mørket skulle sluke henne igjen. Hun var akkurat blitt 14 og het Andrine. Hennes glorie var stjålet og hennes stolthet død. Skammen fikk kinnene til å brenne. Hun angret!