Hun sto ensom ved skogkanten. Øynene var forgråtte og røde. Bekker av svart maskara gjorde kinnene hennes mørke. Håret var bustete og fullt av skitt. Hun var lettkledd. Det var blod på klærne, som var revet i sømmene. Hun sto stum foran soloppgangen. Redd og skjelven ba hun om at mørket skulle sluke henne igjen. Hun var akkurat blitt 14 og het Andrine…
De hadde vært mange. Ledd høyt og oppriktig lykkelig. Kanskje de hadde bråket litt på veien opp, men de regnet ikke med at noen hørte dem. Hytten lå trossalt langt vekk fra sivilisasjonen. Hun angret ikke på at hun hadde løyet til foreldrene. Hun angret ikke på at hun hadde stjålet sprit i barskapet, eller tatt klærne til søsteren uten lov. Hun følte seg så fri. Fri til å gjøre som hun ville. De eldre likte henne. De syntes hun var tøff. Hun ruset seg på følelsen av å være attraktiv og populær. Så fikk de andre heller bare slenge dritt om henne! Misunnelig var det de var. Misunnelig for at de ikke fikk dra på hyttetur med de eldre.