Det må være en feil, tenkte den høye mannen i den brune frakken da han hadde slått øynene opp. Det må være helt feil. Toge stopper ikke her inne i svarteste skogen, flere kilometer fra nærmeste stasjon. Men det var det toget hadde gjort. Det sto stilt. Det var nok en vanlig skog, med stille og mørke grantrær, men noe var blitt noe kaldt og skremmende over han. Og hvorfor bare står toget her, uten grunn? Hvor var konduktøren?
Han begynte og gå bortover i den tomme kupeen. Det var helt stille men unntak av lyden som kom fra det kraftige vindværet utenfor. Med forsiktige skritt nærmet han seg døren inn til den andre kupeen, han åpnet døren og gikk inn. Idet han kommer inn stopper han opp, og ser seg varsomt rundt. Lyset i kupeen har gått og det blåser friskt ikke fra ett åpent vindu.
”HALLO!” sier han med nervøs stemme, men uten å få svar. Med tunge ben begynner han å gå oppover den lange og smale stien mellom setene. Han ser fra side til side etter hvert som han går oppover, for å se pm han ser noen. Idet han har kommet halvveis, hører han plutselig ett hjerteskjærende kvinnehyl, men stillheten kommer tilbake like plutselig som den ble brutt. Mannens hjerte buldrer som ett tordenvær i brystet hans. ”Hallo. Er det noen der? Er alt i orden?” roper mannen. Men i likhet med første gangen, får han ikke noe svar. Hva var det som nettopp skjedde? Hvorfor skrek kvinnen? Kanskje hun er skadet og trenger hjelp? Mannen tar seg sammen og bestemmer seg for og gå å se til kvinnen som skrek. Men rask skritt går han bort og river opp døren.