Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Hun og Stjernene

Hun og Stjernene

Tentamen i 10. klasse.

Karakter: 5

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
03.06.2006
Tema
Verdier


Det var bekmørkt ute. Stjernene var limt fast på himmelen. De var det eneste som lyste så sterkt. Gatelyktene hadde ikke lyst nå for tredje dag i kvartalet hennes.

 

Det var like så greit tenkte hun. Den bekmørke atmosfæren som omringet henne og de skinnende stjernene, minnet henne litt om seg selv. Alt det mørke var tomrommet i henne., mens de småe stjernene var håpet. Håpet om å få et bedre liv en dag, og å glemme alle de vonde tankene. Noen ganger kuttet hun seg selv. Hun likte å påføre seg smerte. For da gikk en liten del av den kolossale smerten som var inni henne bort.

 

Alt dette begynte for tre måneder siden da storebroren hennes døde i et snøra utenfor byen. Ingen hadde trodd at noe slikt kom til å skje. I alle fal ikke hun. Bildet av han klistret seg fast på netthinna hennes som en fersk tyggis, trødd inn mot en sko.

 

- Hvorfor akkurat min bror? hørte hun seg selv spørre.

Storebroren Fredrik,  var fire år eldre. Han var den eneste trøsten hun fikk da moren og faren kranglet om nettene. Faren var alkoholiker og hadde vært det i snart et år.


 

Før da hun følte seg i vanskelige situasjoner gikk hun inn på rommet til Fredrik. Hun kunne huske hvordan han satte den varme hånden på panna hennes, snakke til henne med myke og varme ord. Og med en gang fikk hun humøret opp. Hun ville så gjerne ha den tiden tilbake.

- Hold smella på deg!

Stine skvatt brått. Det var faren som ropte. De kranglet igjen. Stine skjønte ikke hvordan moren kunne elske han enda.

 

Klokken var 12.00 om natta. Bra de ikke hadde noen nære naboer, for da hadde de godt av vette hver kveld. Hun snudde seg opp mot stjernene igjen. Neon ganger ønsket hun at livet hennes hadde vært så systematisk som planetene sitt. Stjernene hadde vært hennes beste venner helt siden broren hadde reist til himmelen. Hun og stjernene hadde mye til felles. De var like ensomme som henne, like fortapte, småe og ynkelige. Ingen kunne ta dem fra henne, slik som de gjorde med broren. Hver kveld brukte hun å meddele følelsene sine med dem. Stine kunne si alt til dem. De gikk aldri å sa det videre til noen. Eller tenkte ondskapsfulle tanker om henne slik venninnene hennes gjorde. De spilte bare forståelsesfulle og at de ville hjelpe.

- Vi mennesker en noen småe djevler, for vi tenker bare på oss selv. Det gjør vil alltid, sa hun med så lav stemme at bare stjernene kunne høre henne.

- Menneskene er de mest slemme dyrene av oss alle på jorda, fortsatte hun. Det var som om djevlene hadde kapret oss alle, og ikke ville gi slipp.

 

Hun så opp mot stjernene igjen. De prøvde å trøste henne. Men hun ville ikke, ikke nå. Det var som om gud hadde skapt en forbannelse over henne. Stine likte å føle seg ulykkelig. Nei, hun elsket det. Alle mennesker hadde entendens til å synes synd på seg selv. Tenkte på hvor ulykkelig de var. Dette visste hun. Men hun fortsatte. Stine hadde selv lat seg syke så dypt i sin egen ynkelige dam. Fylt op av frykt, bekymringer og hat mot seg selv. Plutselig kjente hun at øyenlokkene begynte å bli tunge. Hun kjempet imot. Ville ikke sove, men mislyktes. Etter noen minutter lå hun på sengen i en av sine dypeste drømmer.

 

Neste dag våknet hun brått av vintermorgens halvkjølige kulde. En slapp tilværelse preget rommet. Utenfor var det en varmere dag enn på lenge, og sola stod høyt oppe på den lyseblå himmelen. Det var bare noen få skyer her og der. De lignet på små bomullsdotter. Hun fikk så lust til å strekke ut hånden og kjenne på dem. Stine kunne kjenne det silkemyke bomullet mot hånda allerede. Hun elsket alle morgenene. Det var som om å bli født på ny, himmelen hadde både en mørk side og en lys side. Akkurat som oss mennesker. Men det som skilte oss far at var at himmelens begge sider var like fine, nydelige og beundrede, mens menneskenes mørke side var fylt av ondskap, sjalusi og den store gleden av å bli bedre enn andre. Minnene fra i går kveld kom plutselig strømmende inn i hodet som en uønsket bekk på vilde veger. Nei gå bort, hun ville ikke føle seg mislykket igjen. Hun prøvde å kage dem bort. Men de ville ikke. De elsket å ha noen å plage.

 

Plutselig ringte det på døra. Det dro oppmerksomheten hennes unna sitt ulykkelige lille jeg for en stund. Stine gikk ned trappa og kikket ut vinduet.

 

Å nei, det var Renate. Stine hadde ikke vært sammen men med vennene sine på to uker snart. Hun hadde isolert seg helt. Og på skolen gikk hun helt alene. Vennene hadde gitt opp med å prøve å muntre henne opp. Alt de fikk som svar var bare at hun gikk bort fra dem, som om de hadde noen skyld i den tilstanden hun var i.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil