”Jorunn det ringer, Jorunn telefon”. Den snakkende og ikke fullt så lite irriterende ringelyden kommer fra en rød frakk som ligger slengt over en gammel og nedslitt kontorstol. Jorunn Jensen løper nedover gangen og inn på det mellomstore kontoret med noe som engang var fargesprakende og ettertraktede gardiner på 80-tallet. På den brune kontordøren med de hvite persiennene som nå er blitt beige, står det på et falmende skilt av bronse: Etterforsker Jorunn Jensen. Dette fikk hun da hun begynte å jobbe tidlig på 80-tallet. ”Ja, hallo Jorunn Jensen”. Hun rekker akkurat å ta telefonen. ”Det er Førstebetjent Holms. Du burde komme deg ned hit pronto”.
”Hva er det”. Greier hun å andpusten å spørre Førstebetjent Holms. ”Det er funnet et lik rett rundt hjørne fra Amy’s i en container, tydelig dumpet. Ingen mistenkte så langt”. Etterforsker Jensen og Førstebetjent Holms setter seg i den splitter nye bilen, som staten har kostet på dem og starter turen til åstedet. Det er varmt, sola skinner og det er nesten opp i 30°c. Før Jensen rekker å tenke videre på det vakre været, kjenner hun den råtne lukta stikke i nesa i det de runder hjørnet til åstedet. Det var vel for godt at det ikke skulle bli noe lukt i den varmen, Jensen grøsser litt med tanke på det synet hun kommer til å få. De begynner å gå mot containeren, etterforsker og førstebetjent side om side. Begge har vært i bransjen i minst 20 år, men allikevel er tanken; ”Hvor fælt blir synet nå?”, fortsatt på sin plass.