Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Gutten med capsen

Gutten med capsen

En fortelling om en gutt og hans caps (capser) sett i fra en venninnes synsvinkel.

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
30.05.2006
Tema
Identitet


Gutten med capsen. Det er det alle kaller ham. Han blir også kalt for capsegutten og til og med capsen en og annen gang, men alle sier bare gutten med capsen. Gutten med capsen. Han har vært det siden han begynte på skolen i første klasse. Alltid en caps på hodet. Alle ble så vant med at han hadde en caps på hodet til alle tider at ingen tenker på det lenger. Går han uten derimot, er det helt rart å se på. Det er ingenting som skygger for fjeset hans, og det er uvanlig for oss. Han har på caps hver dag, og det er det vi er vant med.

 

Alle kjenner han. Det er han med alle capsene sine. Alle de fine, kule capsene sine. Han har så mange forskjellige. Så mange at ingen har tall på dem. Så mange at bare han vet hvor mange det faktisk er. Det er umulig å telle dem. Han skifter dem hele tiden. En ny hver dag. Det er kanskje en svart New York caps en dag, så en blå London caps den neste dagen. Sånn fortsetter det til han bruker en han kanskje brukte for en uke siden eller noe sånt. Han bytter hele tiden. Han har en på skolen, så bytter han når han kommer hjem, å så om han skal på gitartime, så skifter han til en ny der igjen. Sånn går det hele dagen. Hvordan vet jeg det? Jeg er naboen hans. Jeg ser han ofte gjennom vinduet på rommet hans. Han tar alltid en ny caps på når han kommer hjem. Så kanskje skifter han til enda en ny en når han bare skal ligge på rommet og tenke på alt og ingenting. Jeg vet ikke hva han tenker på, men jeg vil tenke meg at det er alt og ingenting, så som med så mange andre. Meg inkludert.


 

Gutten med capsen heter Olav. Ja, han har et navn, men det er egentlig bare lærerne og vi i klassen hans som vet hva han heter, og som bruker navnet hans. For resten er han jo bare gutten med capsen. Olav er klassekameraten min. han er en einstøing. Det har han egentlig alltid vært. Går veldig mye for seg selv. Holder seg fro seg selv. Ingen vet hvorfor. Spesielt når man tenker på at han helt uten videre plutselig bare kan gå bort til noen og begynne å snakke med dem. Han trenger ikke å kjenne dem, han bare snakker med dem. Uansett hva man snakker om. Han har en mening om alt, han Olav. Når vi skal diskutere ting i klassen er det gøy å ha han p laget, for han kommer med sine meninger (og han har meninger om absolutt alt) og all slags utsagn som til og med får læreren til å sitte helt målløs. Man vinner alltid diskusjoner med Olav på laget, for han setter dem ut med alt han sier slik at de ikke kan komme med noe motangrep.

 

Olav er sta. Veldig sta, selv om han må gi etter for lærernes mas om å ta av capsen. Det gjør han vel egentlig bare for å slippe bråk. Som sagt er han veldig sta. Han står på sine meninger og det han tror på, og ingen kan få ham til å forandre mening. Skulle ønske jeg var som han. Det er mange som beundrer ham for akkurat det, at han kan stå på sitt uansett hva man sier eller gjør for å motbevise ham. Men det var noe som skjedde i forgårs. Noe som fikk oss alle til å gape. Olav ble fratatt capsen sin! Han nektet å ta av capsen når surpompen (den sureste læreren på skolen, herr Danielsen) ba ham ta av seg capsen sin. Det var første gang han ikke tok av seg capsen når han ble bedt om det. Det var ikke akkurat det faktum at han nektet, men uttrykket hans etter at surpompen tok den. Han så nesten fortapt ut. Jeg tror at det var en av favorittcapsene hans. Det virket nesten som om at han følte seg bar, at han hadde mistet en del av seg selv og at han nå ikke kunne skjule seg. Hvorfor vet jeg det? Jeg vet ikke, jeg tror. Jeg tror det er sånn han tenker, for jeg pleier å tenke sånn selv. Jeg har over femti par med øredobber; store, små, lange, runde, alle farger og fasonger. Også har jeg mange hårbånd. Alle farger, mønstre osv. jeg må ha et hårbånd eller øredobber på meg. Jeg vet ikke hvordan jeg velger, jeg velger bare det jeg føler for hver dag. Hårbåndene velger jeg etter hva farger klær jeg har på meg. Øredobbene er en annen sak. Noen virker bare mer riktige enn andre. Jeg føler meg liksom fin når jeg har på meg øredobber. Jeg tror i alle fall at det er det jeg føler. Jeg liker bare å ha noe i ørene. Har jeg ikke det, blir jeg sprø. Og jeg kan aldri ha de samme på meg to dager på rad. Jeg må skifte. Føler at det ikke er rett uten noe i øreflippene. Eller uten hårbånd. Det er bare visse ganger at jeg ikke har en på meg. Og da kjenner jeg meg utilpass. Jeg liker ikke den følelsen. Ikke i det hele tatt.

 

Jeg tenker at det er sånn han føler det. At det ikke kjennes rett uten capsen på hodet. At han ikke føler seg trygg uten den. Det virker nesten sånn for meg. Jeg tror ikke at noen tenker sånn på det. Etter timen er det snakk. Alle snakker om gutten med capsen. Gutten med capsen har ikke caps på seg. Han ser på merkelig flat ut uten, sier de. Alle sier det. Til og med lærerne sier at han ser merkelig ut uten. Jeg forstår det godt. Kommer jeg uten hårbånd en dag, ser jeg rar ut. Det sier i alle fall venninnene mine.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil