Lyset i gangen blir slått på. Veggene er hvite og på gulvet ligger et blått teppe. Karin går med raske skritt til enden av gangen og stopper foran en stor dør. På døren står det skrevet mette med store bokstaver. Forsiktig trykker hun håndtaket ned og trer inn.
Hun trekker rolig gardinene for med en verdensvant bevegelse. Solstrålene skinner inn i rommet og gir liv til alle de små gjenstandene. Et jenterom, tenker hun og ser på et bilde av jenta på 14-15 år og smiler. Idet Karin åpner munnen hører hun en stemme rope nede fra kjøkkenet. Sakte lukker hun den og stryker hånden over den allerede så glatte dynen. Etter raskt blikk rundt seg, marsjerer hun ut.
Trappen virker lenger enn før. Hun titter på de mange fotografiene nedover langs veggen. Alle viser en lykkelig familie på tre. Bena hennes beveger seg, sakte og stopper opp foran et stort bilde. Hun stirrer tilbake på et kjent ansikt med blondt hår og blå øyne. Jenta smiler så lykkelig mot henne og smerten føles lit lettere. Forsiktig stryker hun hånden over den blanke glassplaten og mumler et svakt ”god morgen”, smilende, men intet svar. Øynene hennes kjennes varme og våte, hun vakler bakover. Pusten går tungt. Hvorfor Karin?