Lyset i gangen blir slått på. Veggene er hvite og på gulvet ligger et blått teppe. Karin går med raske skritt til enden av gangen og stopper foran en stor dør. På døren står det skrevet mette med store bokstaver. Forsiktig trykker hun håndtaket ned og trer inn.
Hun trekker rolig gardinene for med en verdensvant bevegelse. Solstrålene skinner inn i rommet og gir liv til alle de små gjenstandene. Et jenterom, tenker hun og ser på et bilde av jenta på 14-15 år og smiler. Idet Karin åpner munnen hører hun en stemme rope nede fra kjøkkenet. Sakte lukker hun den og stryker hånden over den allerede så glatte dynen. Etter raskt blikk rundt seg, marsjerer hun ut.
Trappen virker lenger enn før. Hun titter på de mange fotografiene nedover langs veggen. Alle viser en lykkelig familie på tre. Bena hennes beveger seg, sakte og stopper opp foran et stort bilde. Hun stirrer tilbake på et kjent ansikt med blondt hår og blå øyne. Jenta smiler så lykkelig mot henne og smerten føles lit lettere. Forsiktig stryker hun hånden over den blanke glassplaten og mumler et svakt ”god morgen”, smilende, men intet svar. Øynene hennes kjennes varme og våte, hun vakler bakover. Pusten går tungt. Hvorfor Karin?
Kjøkkenet stråler vennelig mot henne med sine blankskurte plater og store vinduer. Kalenderen viser 23. desember, men ingen julepynt er å se. På bordet er det dekket på til tre. Det føles riktig, og hun setter seg ned ved siden av Petter. Det blir utvekslet få ord under frokosten. Stemningen er spent. Mjauing høres, og katten hopper opp på den tredje plassen og begynner å slikke energisk på den rosa laksen. Etter et rask blikk på Karin setter Petter tallerkenen ned på gulvet til katten. Hodet er for tungt, hun orker ikke se opp. Men det mannen hennes gjorde var feil. Feil! Det gjorde så vondt, hvorfor henne? Brått reiser hun seg fra stolen. Høflig kommenterer det gode måltidet og går rolig ut.
Stuen er varm og pen. Veggene er dekket av diplomer og hyller med pokaler. Karin kjenner seg bedre nå der hun sitter og pusser pokalene. Hver uke pusser hun dem, nøye, en for en. De er Mettes, som hun har vunnet på turningen. Hun var best! Karin smiler for seg selv og holder en stor pokal opp mot lyset.
Mannen på tv-en prater med saklig og tydelig stemme. Det er vanskelig å følge med. Tankene surrer rundt pokaler, julaften og mette…
”stadig flere ungdommer dør under påvirkning av alkohol”. Stemmen fra tv-en er skarp og treffer hun midt i hjertet. Karin stivner og reiser seg sakte. Verden står stille og tanker raser gjennom hodet hennes. Lyden av ambulanse, stemmer, skrik og gråt. ”hvorfor meg?” plutselig er alt normalt igjen. Petter reiser seg med et rasende uttrykk i ansiktet. ”Deg? Deg! Tror du det er bare deg det har gått utover? Se på oss!” øynene deres møtes. Hun ser ned og går rolig ut for å hente jakken sin.
Ute er det kaldt og mørkt. Snøen knaser under føttene hennes, og månen lyser om kapp med lyktene langs vegen. De raske skrittene går over til løping. Stemmer fyller hodet hennes. Hun orker ikke mer, orker ikke! ”Her!” hun bråstopper og myser nøye rundt i sneen akkurat som om hun forventer å finne noen liggende der. Her var det…”Hvorfor akkurat meg?”, stemmen skjelver.
Etter et par minutter stopper hun opp ved kirkegården. Flere hundre gravstøtter står på rekke og rad. Karin grøsser. Her var det, med forsiktige vendinger børster hun av sneen på den sorte støtten. Det står inngravert ”Mette”, akkurat som på døren til rommet hennes. Dette var det første besøket Karin har gjort siden Mette døde for et år siden. Alltid har hun følt Mettes nærvær hjemme. Varme tårer triller nedover den hvite huden hennes og lander lett på det kalde underlaget. Det gjorde så vondt. Så vondt å få vite at din eneste datter var frosset i hjel. Frosset i hjel under påvirkning av alkohol. Tårene vil ikke stoppe. Smerten vil ikke opphøre, men kulden kjenner hun ikke lenger.