Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Auschwitz

Auschwitz

Mine egne tanker om konsentrasjonsleiren og hvordan vi kan bruke det til å forbedre fremtiden.

Sjanger
Artikkel
Språkform
Bokmål
Lastet opp
24.05.2006


Den 4. april 2006 skulle vi til Auschwitz. Det som møtte meg først var en port der det sto: Arbeit macht frei. Vi fikk vite at dette var det som møtte fangene når de skulle inn i leiren Auschwitz 1. Jeg tror ikke noen trodde på dette. Alle visste nok hva de gikk til og at de kom til å gå forbi det samme skilte mange ganger og ikke få noe for jobben de gjorde flere timer daglig.

                                 

<bilde>
    

 

I Auschwitz fikk vi blant annet se eiendeler til folk som hadde vært der. Dette rysta meg veldig. Tenk at vi nå sto å så på hår som ble kuttet av personer og brukt til og lage tekstiler. Guiden sa det var blitt funnet flere tonn med hår. Dette måtte jo stamme fra enormt mye mennesker tenkte jeg. Det var akkurat da det gikk opp for meg hvor enormt det hele var. Kofferter som tilhørte fangene lå oppå hverandre. Alle var merket med hvor de kom fra, navn og alder. Jeg så to kofferter som tilhørte to små jenter som var fra barnehjem. Jeg startet å tenke på at disse to små jentene på bare noen år gikk inne i en enorm konsentrasjonsleir der du ikke kunne se enden. Tenk deg de lille jentene gå helt alene mens soldater sto spyttet på dem. Disse små jentene hadde ikke en gang noen foreldre de kunne gå til. Det eneste som møtte dem var hat i fra folk de ikke kjente. Jeg skjønner ikke hvordan noen kunne gjøre noe sånt mot noen!


 

<bilde>

Gjerdet i Auschwitz.

 

<bilde>

Flybildet over Auschwitz.

 

Vi fikk se alle de forkjellige sengene de hadde. Det kunne jo nesten ikke falle meg inn at noen i det hele tatt kunne ligge sånn. Helt klemt sammen og i tilegg mange sykdommer som gikk. Man fikk også se bilder av folk med kropper som besto av bare ben. Jeg ble kvalm av disse bildene. Bare tanken på at noen i det hele tatt hadde vært sånn er jo helt ufattelig. Det er jo nesten ikke til å tenke seg til at menn som var i 30 års alderen veide like mye som normale gutter på 8 – 10 år på denne tiden.

 

Sko i alle størrelser lå inne i glassrom vi gikk forbi. Flere tusen sko. Vi prøvde å finne noen par. Dette var nesten helt umulig å få til.

 

<bilde>

Skoene inni glassrommene.

 

<bilde>

Krykker og annet som var blitt tatt fra fangene.

 

Vi gikk ned i kjelleren på en brakke, der var fengslet. Inne i de cellene kunne man få et innblikk i de verste tortur måter man kunne tenke seg. Folk ble innesperret i murene sammen med andre. Disse små rommene i veggen var så små at jeg ikke kunne tro at det kunne være plass til så mange. Det var mange typer celler. Du kunne bli muret inne i en celle der du ikke fikk mat eller en der dørene var isolert sånn at det ikke kom luft inn. Dette var bare noen av de få tingene jeg tenke på mens vi gikk gjennom brakkene og så på ting.

 

<bilde>
                               

Barna i Auschwitz.

 

Jeg meldte meg frivillig til å legge ned blomster ved en vegg der de brukte å stille opp folk som skulle henrettes å skyte dem. Mens jeg sto der å snakket om at vi skulle legge ned disse blomstene i minne til dem som aldri kom hjem suste tankene gjennom meg.

 

Tenkte på alle de uskyldige livene som hadde blitt tatt akkurat der jeg sto. Tenkte på alle de små barna som hadde sittet ves sin mors eller sin fars lik uten å skjønne hva som skjedde. Dette fikk meg til å få tårer i øynene der jeg sto. Tenk hvor utrolig mange som døde der og aldri fikk se sine egne flere ganger, uansett hvor ung de var.

 

Guiden ledet oss inn i det eneste gasskammeret og krematoriet som står igjen i Auschwitz. Inne i kammeret sto jeg og tenkte på alle ansiktene som hadde sett forhåpende opp mot taket mens de ventet på at det skulle komme vann fra dusj kranene. Noen visste nok hva som kom til og komme og at de ikke kom unna når de først var der. Nå skulle de bli fjernet som små lus. Gasset i hjel.

 

Tenk deg at du vet at du står en plass der mange tusen mennesker har mistet livet og ingen har vært der og kunnet hjelpe dem.

 

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil