Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Kai

Kai

Æresdrap i en vanlig norsk familie.

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
16.05.2006
Tema
Drap


Regnet trommet på ruta. Trommet fargeløst igjen og igjen. Helt uten mening. Ingenting hadde mening. Alt var bare fargeløst. Selv Kai var fargeløs. Han gråt. Han gråt fordi han kom hjem, og alt ikke var som før. Regnet var like fargeløst her. Han flyttet hjem for å komme tilbake, ikke for å være redd. Han var redd hele tiden. Engstelsen satt fast, den ville ikke slippe. Selv om han var trygg. Ingen andre enn familien viste han var hjemme, men han var ikke trygg. Følte han.

 

Han hadde sluttet på skolen for å slippe å være redd hele tiden. Ingen visste at han var hjemme. Alle trodde han var flyttet til ei tante i andre kanten av landet. Ingen kunne vite hvor han var. Selv ikke hans beste venner viste det, de var døde. Og han var redd.

 

Han bare spiste og sov hele dagen. Det hadde han gjort hele uken, hele måneden. Helt siden han kom hjem. Det beste han viste var pannekaker. Han hadde spist så mange pannekaker at han ikke klarte gå. Mange ganger. Men det var før. Nå spiste han bare noen få før han ble kvalm. Noen ganger spiste han ikke. Han gadd ikke.


 

Han var redd for at noen så inn vinduene hvis han var på kjøkkenet. Eller at noen av farens venner gjenkjente han hvis de var på besøk. Han turte ikke være i stua eller på kjøkkenet hvis han hørte noen lyder. Ofte sto han opp på natten for å spise. Uten lys. Han kunne ikke slå på lysene, noen kunne se han hvis de kjørte forbi. De kunne gjenkjenne ham. Si til Gammel- Sturla at han var hjemme. Så ville de få penger. 10 000 kroner. Det var det han ville ha for ham. Så ville han komme hit. Slå ham, sparke ham. Han ville ha med noen av folkene hans. De ville sette håndjern på ham. Voldta ham. Gammel- Sturla hadde gjort det før. Han ble ikke tatt, ingen hadde sagt noe om det. Ingen turte.

 

Han gråt igjen. Han tok opp kniven, den han alltid gikk med. I mørket kjente han eggen mot huden. Han kjente det rant varmt blod nedover armen. Det var deilig, han viste hva som gjorde vondt nå. Han viste hvordan han kunne slippe smerten. Men ikke når han sluttet. Da ville den komme tilbake. Mye verre. Armene til Kai var full av røde streker. Nesten hele venstre arm var rød. Han ville ikke. Han ville ikke ha røde armer. Men han måtte. Eller hadde han ikke klart mer. Følte han.

 

Han gikk opp på rommet hans igjen. Det var stort. Mange netter hadde han ikke fått sove fordi han trodde det kunne være noen i hjørnene. Han sov ofte om dagen. Noen ganger sov han ikke på flere dager. Da satt han og så på TV. Han gjorde det når han ikke fikk sove. Lot kroppen synke inn i følelsesløsheten. Spesielt likte han debatt- program. Han kunne bare ligge der å høre andres problemer. Han likte det. Han gledet seg ved problemene deres. Da lå han ofte og flirte. En gang hadde lillesøsteren kommet inn og spurt hvorfor han flirte. Da hadde han tenkt seg om. Han sluttet å flire. Etter det hadde han ikke flirt. Senere hadde han hørt morens stemme til henne. Hun hadde skjent på søsteren hans. Hun hadde grått. Det var ikke hennes feil. Han gråt ofte for henne. Hun visste ikke hva hun kom til å møte. Han viste det.

 

Regnet trommet fortsatt på ruta. Kai hadde satt seg i stolen. Han gadd ikke skru på TV-en. Han gråt ikke nå. Han hadde grått seg tom. Noen ganger ble det sånn. Ingen flere tårer. Enda han ville ha de. Han ville gråte. Han hadde sett sine venner dø, og han kunne ikke gråte. Når han hadde det slik satte han seg ofte i stolen sin. Tankene fra den kvelden satt i ham. De hadde robbet Gammel- Sturla. Men de ble oppdaget og hans eneste venner ble skutt. Hvorfor kunne ikke han bli skutt? Gammel- Sturla sa han likte ham. Derfor skjøt han vennene hans. Han så ingen logikk i det. Han hadde sagt ifra til politiet, men gammel- Sturla kunne de ikke ta. Han var for smart.

 

Tusen ganger hadde han tenkt gjennom den kvelden. Tusen ganger hadde han ønsket at han ikke ble med. Han angret. Hele tiden. Men han kunne ikke gjøre noe med det lengre. Han skulle ikke ha vært så modig. Egentlig hadde han ikke lyst. Men han var ikke feig. Han skulle vise at han turte. Nå turte han ikke så mye mer. Han turte ikke se på filmer på TV-en. Han turte ikke snakke til folk. Han var feig nå.

Kai var svimmel, han likte det, da slapp han å tenke klart. Han kunne bare døse. Han var blitt oftere svimmel. Han ble det når han mistet blod.

 

Kais liv var blitt fælt. Det var hans egen feil, men hva hjalp det? Uansett ville det være slik. Moren hans var glad i ham. Hun prøvde alltid å trøste ham, men det hjalp ikke. Hun var ofte lei seg. Håret var liksom gråere nå. Humøret var borte, hun hadde ikke samme gløden. Hun snakket aldri om Kai når hun hadde besøk. Før hadde hun skrytt av alt han hadde gjort, men nå? Ingenting. Hun gråt ofte, men Kai fikk aldri vite det. Hun viste ikke for ham at hun kunne gråte. Hun skulle være sterk for ham. Kai viste aldri at moren gråt. Han hadde ventet at hun skulle gråte for ham. Men hun hadde aldri gjort det. Hun kunne ikke være glad i ham. Trodde han. Han hadde vært bedre om han visste at moren gråt for ham. Han trengte noen som kunne være glad i ham, ordentlig glad i ham. Ikke bare late som de er glad i ham.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil