Hvem er jeg? Hvorfor føler jeg slik som jeg gjør? Er jeg normal? Natten var kald og mørk over Huttestad. Eline hadde krøllet seg sammen til en bylt nederst i sengen, under dyna. Den var det eneste gode og trygge i livet hennes nå. Alt annet var farlig og skummelt. Følelser som var for unormale til å bli følt, i følge Eline selv. Hun kjente seg rar, annerledes.
-Hei, Eline! Vent på meg da! Skulle trodd du hadde en bie etter deg så fort som du går. Maria tok henne igjen. -Beklager, jeg så deg ikke. Eline følte en kribling i hele kroppen. Den kom alltid når hun så Maria. Maria var hennes beste venn, og hadde vært det i flere år. De hadde opplevd det meste sammen, både godt og vondt. -Din tulling! Skal du på date med Per i dag? Du vet at han har spurt etter deg helt siden vårballet? Det er flere uker siden nå! Maria viftet med det lange mørke håret sitt, og tok hånden til Eline i sin. -Øh ja, jeg vet det, men jeg er ikke interessert i ham. Han er ikke noe for meg, rett og slett. Eline skalv litt, selv om det var over tjue grader ute. Maria så ikke ut til å fryse, der hun stod med det korte miniskjørtet sitt og en ultratrang topp. Eline la merke til at skjørtet hennes gled opp litt hver gang hun gjorde en bevegelse. -Nei vel, så er han ikke noe for deg da. Hva er det du liker ved en gutt? Eline kremtet nervøst. -Nei, bare glem det.