Du går rundt og stikker fingrene i halsen hver dag,
Å jeg er den eneste som vet.
Du går rundt som en skygge, mister kilo og er stolt.
Du lyver og sier du har trimma, de er stolt over deg vennen.
Men ikke jeg, for jeg vet sannheta.
Går på do hver dag, dobbelt så mange ganger som du pleier.
Hvorfor det vennen? Er det for å tømme deg gang på gang?
Eller sminke dine triste øyne, som nok en gang dine tårene har ødelagt?
Sitter og ser på pulten din, du sitter ikke lenger du ligger.
Du klarer ikke sitte oppreist, det er for tungt.
Energien er borte, kanskje for godt.
Vennen min, har du spist i dag?
Hvorfor min venn går du ikke lenger i topper?
Er du redd for din kropp?
Eller at noen skal se dine arr, som du har plassert på din tynne arm?
Du kan kutte deg, men veien er fremdeles like lang.
Veien er fremdeles like mørk å fremdeles like tung.
Jeg ser bare en skygge av den du engang var, hvor er ditt humør.
Hvor er min aller beste venn?
Hvor er du??
Jeg ser bare et omriss av den du engang var.
Sitter å ser på at du forsvinne, en del av deg går bort hver dag.
Må jeg sitte her på min pult, å se på deg?
Må jeg det?
Kan jeg ikke få gå ned på kne å få be for deg?
Kan jeg ikke få hjelpe deg, hjelpe deg gjennom alt?
Nekter å se på at du forsvinner dag etter dag.
For jeg er så innmari glad for å ha truffet deg.
Ikke gå din veg.